Den norske kirke har fem bekjennelsesskrifter:
De tre som alle stammer fra oldkirken, og som de fleste kirker står samlet om:
- Den apostoliske
- Den nikenske
- Den athanasianske trosbekjennelse
Og to fra reformasjonstiden:
- Den augsburgske bekjennelse av 1530 (Confessio Augustana)
- Luthers lille katekisme.
Den lutherske kirke understreker Bibelens overordnede autoritet, men også bekjennelsesskriftene anses som autoritative. Ingen av disse autoritetene er ufeilbarlige, men de er de beste kildene vi har til troens innhold. For eksempel forstås Den augsburgske bekjennelse også som en historisk tekst fra 1530, farget av datidens spørsmål og konfliktlinjer. I 2010 tok Det lutherske verdensforbund, og med det også Den norske kirke, et oppgjør med fordømmelsene av annerledestroende som finnes i Den augsburgske bekjennelse. [referanse her til artikkel om trosbekjennelsen]
Luthersk teologi tar utgangspunkt i spørsmålet "Hvordan blir mennesket rettferdig for Gud?" Menneskets synd skaper avstand til Gud og til verden forøvrig. Mennesket blir vendt inn mot seg selv, og ikke mot Guds frigjørende kjærlighet.
I denne situasjonen viser luthersk teologi til tre alene-formuleringer: Troen alene (sola fide), nåden alene (sola gratia) og Skriften alene (sola scriptura). Mennesket oppnår ikke frelse gjennom gode handlinger eller egen innsats, men rettferdiggjøres av troen på Jesu Kristi frelsesverk (død og oppstandelse). Frelse er derfor ikke en menneskelig fortjeneste, men noe Gud gir oss helt ufortjent. Rettferdiggjort ved troen alene gis mennesket frihet til å elske sine medmennesker, skaperverket, Gud og seg selv. Dette er en gave, det er nåde.
Gaven er godt nytt (evangelium) for menneskene, og noe Bibelen vitner om. Skriften alene forkynner denne sannheten, og dette budskapet har autoritet over andre kirkelige og menneskelige tradisjoner og fortolkninger.
"Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliget meg og holdt meg fast i den sanne tro...." skriver Luther i sin forklaring til den tredje trosartikkel.
Gud tar altså - gjennom Jesus Kristus - mennesket til nåde, "gir det sin Ånd, gjør det til sitt barn og tar det inn i sin troende menighet", som det heter i Den norske kirkes dåpsliturgi. Kirken bruker begrepet "nådemidler" om Guds ord, dåpen og nattverden. De forstås som midler Gud gir sin nåde gjennom.
Heller ikke Luther var ufeilbarlig. Også han var preget av sin samtid på godt og vondt. I 2017, i forkant av 500års-markeringen av den lutherske reformasjonen, tok Bispemøtet i Den norske kirke i 2016 avstand fra Luthers antisemittisme og beklaget denne skampletten ved den lutherske arv overfor det jødiske folk.