Harald Hegstad prekte under regnbuemessen i Notodden kirke, 23. juni 2024. Les hele prekenen her.
Prekentekst
21 Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ 23 Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ 24 Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. 25 Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. 26 Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. 27 Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.» 28 Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, 29 for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.
Matteus kapittel 7, vers 21–29.
Finn bibelteksten på flere språk på bibel.no
Preken
Tema for flere av tekstene i dag er å leve etter Guds vilje og å holde Jesu bud. Den som er klok, sier Jesus, er den som hører Jesu ord og gjør etter dem. Den som kommer inn i himmelriket, er den som gjør Guds vilje.
Gjøre Guds vilje. Holde Jesu bud? Hva tenker du når du hører det? Er det en god tanke? At Guds vilje er god, og at veien til et godt liv er å følge den? Eller er det en vanskelig tanke? At du blir stilt overfor krav du ikke greier å etterleve, krav som bare fører til fortvilelse og fordømmelse?
Mange har nok følt det på den siste måten, og jeg tror nok det i særlig grad har gjeldt mange skeive. For dem har det som ofte har blitt presentert som Guds vilje og bibelske bud, vært en tung byrde å bære. Det skjer når Guds bud og vilje blir ensbetydende med at det å elske et annet menneske ikke er mulig, og at man må fornekte noe av det dypeste i seg selv. I møte med det som har blitt omtalt som «Bibelens klare ord» har mange blitt dypt fortvilet. De ville jo så gjerne leve etter Guds vilje, men kartet stemte ikke med terrenget. For noen førte denne konflikten til et liv i skjul med sine følelser og sin identitet, kanskje i selvforakt og selvfordømmelse. For andre førte det til et farvel til tro og kirke. Andre igjen fant ro i troen på at Guds vilje kanskje likevel ikke slik å forstå, og at det likevel er mulig å akseptere seg selv uten å gi avkall på troen.
I flere tekster i Bibelen understrekes det at Guds vilje er god, og at det er godt for et menneske å leve etter hans bud. «Hold fast på budene, så skal du leve» hørte vi i teksten fra Ordspråkene. Budene er ikke tilfeldige leveregler, de er uttrykk for Guds gode vilje for mennesket han har skapt. Oppskrift på det gode liv, så å si. Ikke bare for meg, men også for mine medmennesker. Og fordi vi mennesker alltid har en tendens til å sette våre egne behov og ønsker foran de andres, er budenes funksjon også å sette grenser for hva jeg kan tillate meg. Menneskelivet er verdifullt, derfor heter det: «Du skal ikke slå i hjel». Alle fortjener respekt for det man eier, derfor heter det «Du skal ikke stjele». Fordi trofast samliv mellom to mennesker er en god ting, heter det «Du skal ikke bryte ekteskapet».
Når vi snakker om Guds bud, er det viktig å spørre etter budenes hensikt og mening. Jesus ble selv spurt om hvilket som er det største av budene, og svarte med å vise til det dobbelte kjærlighetsbud, budet om å elske Gud av hele sitt hjerte, og sin neste som seg selv. Budenes mening er altså kjærligheten. Når vi spør hva som er rett, må vi spørre hva som er til det beste for våre medmennesker, hva som gagner nestens vel.
Guds bud viser veien til det gode liv, men de kan også være vanskelige å følge, fordi de setter grenser for oss, grenser for hva vi kan tillate oss uten å krenke andre eller ødelegge for andre. Når vi gjør det, rammes vi også av budenes dom: Du har gjort galt, du har syndet. Vend om, og gjør det rette!
Derfor kan også Jesus si at den som vil følge ham, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge ham (Matt 16,24). Kampen for det gode kan koste, fordi verden er så full av urett. Kampen for det gode og rette kan både være en kamp mot oss selv, og mot urett og ondskap utenfor oss selv. Det kan være å gi avkall på egne ønsker og behov fordi noen andre trenger vår omsorg og kjærlighet. Men selvfornektelse er ikke noe mål i seg selv, hvis den ikke har en mening i det å fremme det gode.
Når vi skal finne ut hva som fremmer det gode og hvordan vi best skal elske Gud og vår neste, er det alltid greit å ha noen konkrete regler å forholde seg til. Du skal gjøre slik og ikke gjøre slik. Bibelen inneholder en masse slike regler, men ordlyden kan variere og ofte også innholdet. Det har sammenheng med at de er formulert i ulike situasjoner og som svar på ulike problemer.
Budenes konkrete ordlyd kan ikke isoleres fra budenes mening, fra det de er gitt for å fremme. En vanlig feil man kan gjøre, er at man løsriver de konkrete budene fra denne meningen, og gjøre det å følge budenes ordlyd til et mål i seg selv. Dette kan være fristende fordi vi på en måte har skaffet oss oversikt og kontroll. Klare grenser der vi vet hva vi ikke skal gjøre – og når vi har gjort det vi skulle.
Mange av de skriftlærde Jesus møtte i sin samtid, tenkte slik. Ofte har vi tenkt slik i kirken også, at kristen etikk og moral kan fanges inn i et sett regler. Men Jesus utfordrer en slik tankegang. Det skjer når han i Bergprekenen radikaliserer budene: Det er ikke bare det å slå noen i hjel som er brudd på det femte bud, men også å kalle noen en idiot. Det er ikke bare det å fysisk drive hor som er brudd på det sjette bud, men også det å se på en annen med begjær! Slik radikaliserer Jesus budenes krav: Man kan aldri slå seg til ro med at nå har jeg gjort nok, nå har jeg mitt på det tørre. For kjærligheten krever alt.
Men Jesus kan også sette et buds ordlyd til side, dersom det kommer i konflikt med det budet er formulert for å sikre. Da Jesus ble kritisert for at han lot disiplene sine plukke kornaks på sabbaten, og dermed brøt forbudet mot å arbeide på sabbaten, sa han: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten» (Mark 2,27). Når ordlyden kommer i konflikt med det budet er gitt for å tjene, må ordlyden vike.
Jesus sa ingenting om homofili og samliv mellom mennesker av samme kjønn. Det gjorde derimot Paulus i noen av sine brev. Kirken har tradisjonelt forstått hans fordømmelse av homoseksuell praksis som en avvisning av alle former for likekjønnet samliv. I vår tid er det mange som tenker annerledes om dette, og Den norske kirke har i likhet med mange andre kirker åpnet opp for at to mennesker av samme kjønn kan gifte seg i kirken.
For dette blir kirken gjerne kritisert for at den dermed har brutt med Bibelens bud. Ofte hører vi at forpliktelsen på Bibelen er det som hindrer kristne fra å anerkjenne skeives rettigheter i kirken. Her blir Paulus ord, og en bestemt måte å tolke disse ordene på, gjort til tidløse prinsipper. Men dette må som alle andre påbud og forbud prøves på meningen med budene, på det de står der for å sikre.
Jeg var selv lenge blant dem som mente at samliv mellom to av samme kjønn ikke kunne forsvares i rammen av en kristen og bibelsk begrunnet etikk. Inntil jeg innså hvilke konsekvenser et slikt standpunkt hadde i skeives liv. Til jeg skjønte at et slikt standpunkt ikke førte til noe godt for mennesker, og heller ikke bidro til å hindre noe som var skadelig. At det ikke bare handlet om bestemte handlinger, men om en grunnleggende orientering som man ikke kan velge bort.
Det Paulus beskriver i sine brev, er eksempler på grov umoral. Men at to mennesker av samme kjønn elsker hverandre og lever sammen, er ikke grov umoral. Det skader ingen, men kan tvert om bidra til et godt liv for dem det gjelder og for menneskene omkring.
Det hevdes av og til at kirken når den har åpnet for å akseptere likekjønnet samliv, har gitt etter for «tidsånden», at den har snudd kappen etter vinden og ikke våget å stå opp for de bibelske sannheter. Det er etter min oppfatning ikke noen dekkende beskrivelse. Bak nyorienteringen ligger intenst arbeid med bibelsk teologi og bibelske tekster, sett i sammenheng med skeives erfaringer. Det handler om trofasthet mot kjernen i de bibelske bud og budskapet om Guds kjærlighet til alle mennesker i Jesus Kristus.
Kjernen i den bibelske etikk uttrykkes hos profeten Mika på følgende måte: «Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud» (Mika 6,8). Når Gud kaller oss til regnskap for våre liv, spør han ikke om vårt bibelsyn eller om vi har etterlevd hver bokstav. Nei, det han spør om, er om vi har gjort rett. «Bort fra meg, dere som gjør urett!» var ifølge dagens evangelietekst budskapet Jesus avviser.
Kirkelig aksept av likekjønnet samliv handler ikke om moralsk oppløsning eller om å sette alle etiske krav til side. Det handler snarere om at de samme etiske krav som stilles til heterofile par også stilles til likekjønnede par. Idealet om livsvarig trofasthet og forpliktelse som er uttrykt i kirkens vigselsliturgi.
Så må vi erkjenne at dette er spørsmål det er ulike meninger om. Det må det få lov til å være. Dette handler ofte om samvittighetsspørsmål på et dypt plan. Nettopp derfor er det viktig at vi respekterer hverandres samvittighet. All diskriminering, trakassering og utestengelse av skeive må ta slutt, både i kirke og samfunn.
Vi mennesker har ofte lett for å se mer på det som skiller oss enn det som forener oss. Jesus kom for å rive alle skillelinjer ned. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus,» konstaterer Paulus (Gal 3,28). Og vi kan føye til: Her er ikke skeiv eller streit, vi er alle ett i Kristus. Her inviteres vi inn i et mangfoldig fellesskap der alle skal kunne føle seg trygge og kjenne at de hører til.