Cornelis Vreeswijk, synger i «Turistens Klagan» om å kjenne seg avstengt, men hvordan sangen fra barna på Karl Johan gir håp.
Det sjunger några ungar på Karl Johan,
dom låter starka och fina som bara ungar kan.
En ettermiddag i vinter kjente jeg på at det var lite dagslys. Tilværelsen var preget av restriksjonene knyttet til Covid-19. Da skjedde noe som var som å finne hvitveis og blåveis midt i vinterens snø, is og kulde. Hva hendte? Jo, ivrige barnestemmer uttrykte glede over å leke i snøen og lyden fra dem bar bud om liv og håp midt i det avstengte.
Dette minner meg om to ord som er knyttet til jul og påske: «Frykt ikke». Det fikk gjeterne på Betlehemsmarkene høre. Det samme fikk kvinnene høre da de tidlig på morgenen kom til graven til sin venn. Det er så stille, så stille. Stillheten brytes av at noe grensesprengende skjer som bærer bud om noe nytt
Dette å se til graven, handler om et felles grunnleggende behov; å se til og minnes den som er død. Ikke sjelden gjør mange dette både rett etter begravelsen og senere. Ser til, kjenner på det som var, bærer med seg felles levd liv. Mange av kirketjenerne og graverne rundt om vet at det er slik og er opptatt av verdigheten på kirkegården. De legger omsorg og omtanke i blant annet hvordan de etter begravelsesesseremonien legger kranser og bårebuketter på gravene. Alle som har mistet en nær vet hvor mye det betyr med en slik verdighet og respekt i møte med livets og dødens sammensatthet.
Nå er det ikke dødens, men livets krefter som bryter fram.
Jesu liv, hans død på korset og hans oppstandelse kaster lys over våre liv og vår verden. Korset er i berøring med vår eksistens. I det øyeblikket da Jesus drog sitt siste åndedrag på korset skalv jorden og klippene slo sprekker. Etter at Jesu døde kropp hadde hvilt i graven, skjer dette uforklarlige og overveldende enda en gang. Men nå er det ikke dødens, men livets krefter som bryter fram.
For Maria Magdalena og den andre Maria ble morgenens sorgfulle stillhet brutt. Jeg ser for meg deres angst og forvirring. Jeg synes jeg hører deres spørsmål: Hva er det som skjer? Er det ikke nok nå? Og så får de høre fra engelen: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!»
Kirken bæres fremdeles oppe av denne gjennomgripende hendelsen. Siden da har budskapet om Jesus Kristus har fått lyde til forankring, tro og håp.
Når menneskers liv fylles av mørke og tunge tider, skal kirken fortsette å reise håpets lys for hvert enkelt menneske.
For selv om frykten ikke er borte, spirer livets krefter fram. Oppstandelsen bærer løfter om liv og framtid. Kristus er oppstanden!
Velsignet påskehøytid!
Solveig Fiske
Hamar biskop