Biskop Ole Kristian Bonden feiret olsokgudstjeneste på to steder i Hamar bispedømme, i Hamardomen  og i Slidredomen.

Vi gjengir her prekenen han holdt i forbindelse med nasjonaljubileet.

I Valdres var det feiring med stor fredsgudstjeneste i Slidredomen og folkefest i prestegårdshagen etterpå. Bilder fra feiringen under.

Preken Olsok 2023 i Slidredomen

Nasjonaljubileet Valdres i 1000 år

Det er tusen år siden Olav Haraldsson kom over Filefjell til Valdres. Det er tusen år siden han holdt ting med bøndene her i bygdene. Det skulle sette spor etter seg på så mange måter. Men det var først etter hans død at han ble Olav den Hellige – Norges evige konge. Det skjedde bare noen år etter at han hadde holdt ting her i Valdres. I mellomtida hadde han blitt så upopulær at han måtte søke tilflukt i Kyiv, i dagens Ukraina, hos fyrstene Vladimir og Jaroslav.  Da han kom tilbake til landet, for å gjenerobre kongemakten, falt han i slaget på Stiklestad, 29. juli 1030.

Olsok knytter oss sammen som folk og kirke i Norge. Olsok var på mange måter vår første nasjonaldag – lenge før grunnloven, flagget og nasjonalsangen «Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem». Olav Haraldsson skulle bli kalt Norges evige konge. Men arven fra han skulle også knytte Norges land og folk til Kristus. 

Såkornet som gir stor grøde

De kunne knapt vært mer forskjellige, krigerkongen fra Ringerike og tømmermannen fra Nasaret. Men så var det ikke først og fremst Olavs liv som skulle minne oss om Kristus, men det som spirte fram etter hans død. Martyren og helgenens liv skulle da – tross alt – peke på den korsfestede og oppstandene Frelseren. Død skulle bli til liv for mange. «Fell ikkje kveitekornet i jorda og døyr, blir det verande berre eitt korn. Men døyr det, gjev det stor grøde.»

Det holder altså ikke at hvetekornet dør. Det må også falle i jorden for å kunne bli til nytt liv. Og jordsmonnet er forskjellig fra sted til sted. Fruktene som vokser fram blir forma av jordsmonnet, av tid og sted, av samfunn og miljø.  

Tidligere biskop i Nidaros, Finn Wagle, skriver om kristningen av Norge, at «på sin vei nordover det europeiske kontinent har evangeliet slått rot i ulikt jordsmonn og blitt til stedegengjort Kristus-tro.» Det er altså en tro som tar til seg ulike uttrykk. Det er en spennende tanke å huske på at også Olavs tro og kristendom var farget av den keltiske, den latinske og den bysantinske spiritualitet da han kom til Valdres. Det er en selvfølge, men vi glemmer det lett – vi blir, og har alltid blitt, påvirka av personer og kulturer vi møter. Tanken om en opprinnelig norsk kultur, eller en opprinnelig kristendom er begge like umulig. Da kristendommen kom til Norge for 1000 år siden, var den allerede en god miks av ulike måter å forstå evangeliet på – formet av sin vei gjennom Europa. 

Verdier som formes

Når vi i årene fram mot 2030 skal markere nasjonaljubileum, markerer vi at Norge har eksistert som rike i tusen år. Men skal Olavsarven være med å definere nasjonal identitet og verdier, er det kristne elementet helt sentralt. Til neste år er det tusen år siden Olav innførte Kristenretten i landet vårt, på tinget på Moster i 1024. Sedskiftet som kom med Olav og kristningen av landet, representerte en overgang fra ættesamfunnet til lokalsamfunnet. Innføringen av kristenretten ble et paradigmeskifte. Blikket ble flytta fra ætten til enkeltmenneske, fra slekta til lokalsamfunnet. Menneske får sin verdi fordi det er skapt av Gud. Alle mennesker er Guds skapning. Krenker du menneske, krenker du Gud. Det ble slutt på blodhevn, der det var legitimt å straffe eller drepe en eller flere slektninger av en gjerningsmann, selv om de sjøl var uskyldige. Det ble en kristenplikt å ta seg av den svake, den som trengte hjelp og beskyttelse. Den nye loven beskriver fredelige løsninger på konflikter, og at alle skal dømmes etter samme lov. Kristenretten tegner opp et samfunn farga av den kristne troen, som er grunnleggende også i dag. Kristne og humanistiske verdier kaller vi det. Verdier som må odles og formes i den tid og i det jordsmonn de lever.

Olav Haraldsson kunne fare hardt fram, og levde ikke selv opp til barmhjertighetens og kjærlighetens og frihetens lov. Slik har vi også som enkeltmennesker og samfunn, og som kirke i verden, gang på gang trådt feil. Men evangeliet har levd videre i nye frø og i nye frukter.  «For fruktene av lyset viser seg i alt som er godt, i rettferd og i sanning», som vi leste fra efeserbrevet. «Lev i kjærleik!»

Mye kan sies om den arven som bærer Olavs navn. Noe kan også være problematisk. Men det er ikke sverdet – hans maktsymbol som krigerkonge – vi har etterlatt i riksvåpenet, men øksa som tok hans liv som martyr. 

Typisk norsk

Skal Olavsarven være med å definere nasjonal identitet og verdier, er det evangeliet og evangeliets frukter, som er det sentrale. Med Olavs død 29. juli 1030 spirer noe nytt fram som sier noe om hvem vi er som menneske og samfunn. For det første: Olavsarven forteller oss at det er typisk norsk å være del av et globalt fellesskap. Det er en del av vår identitet. Kristendommen er ikke nasjonal, den er universell. Evangeliet er grenseløst. Det lever og vokser i ulikt jordsmonn, på tvers av land og grenser. Slik hører vi sammen med alle folk, og hele skaperverket.

Det andre gjelder verdiene. Når de knyttes til Kristus, knyttes de til et nytt bud: nestekjærlighetsbudet.

Det handler ikke lenger bare om å verne meg og vårt, men å elske sin neste som seg selv. Alle mennesker! Fremme og verne om livet, skaperverket og mangfoldet. I troen på en Gud som ikke gjør forskjell på folk.

I 2023 er det grunn til å minne om dette, på vei mot nasjonaljubileet i 2030. Det finnes tendenser i vår kultur, og strømninger i vår tid, som gjør det nasjonale og det kristne til noe som stenger, og ikke åpner for Guds nåde og kjærlighet. Krefter som gjerne knytter nasjonalisme og religion sammen, for å skape grenser mellom «vi» og «dem». 

Vi erfarer det i disse dager i Russlands krigføring og de religiøse ledernes roller der. Men vi gjenkjenner det også i amerikansk religiøs retorikk, og i det politiske ordskiftet i Europa. I vårt land kan noen løfte fram kristne, norske verdier – for å avgrense oss fra «de andre». Da må vi huske på at kjennetegnet ved kristne verdier er at de ikke er norske, men universelle, og at de er knytta til budet om nestekjærlighet. 

Også i vår tid står vår identitet og verdier under press. Olavsarven minner oss om at vi er knytta til noe som er større enn oss selv.  Vi har Olavsøksa i vårt Riksvåpen. Og vi bærer Olavsarven med oss i våre nasjonale symboler. Når vi har korset i flagget vårt, kristendommen og kirka i grunnloven og Gud i nasjonalsangen, så er ikke det for å avgrense oss fra de andre, men for å knytte oss til noe som er større og grensesprengende og håpefullt. Det knytter vår nasjon, vår identitet og våre verdier til tro og til handling. Det knytter oss til hvetekornets lov. Troen på at Guds kjærlighet som kan spire fram også i vårt jordsmonn, i vårt land og i alle land.

Kjærlighetens kraft

Når vi i nasjonalsangen synger «Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem», så ligger meningen i verbet ‘elsker’. Men det er ikke landegrensene vi elsker, men «det som stiger frem». Det som spirer og gror og skapes her og nå av evangeliets frigjørende nåde og kjærlighet.

Når vi feirer Olsok og fredsgudstjeneste i Slidredomen i forbindelse med Valdres i 1000 år, vil jeg løfte fram dette perspektivet: Olavsarven knytter nasjonen til Kristus – og minner oss om at vi hører til i en felles verden, og det minner oss om å elske vår neste. Kanskje vi da ser klarere hvor mye det er å takke for. Hvor mye det er å kjempe for. Men framfor alt: Hvor mye det er å elske. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen