På Hadeland har vi i flere år arrangert egne fellesgudstjenester på Kristi himmelfartsdag. Da har det kommet folk fra nabokommunene Jevnaker og Lunner og vi har hatt et program som har strukket seg fra tidlig morgen til utpå ettermiddagen.
Program
Ca. kl. 10:00. Pilegrimsmarsjer inn mot Granavollen fra ulike steder.
Kl. 12:00 Gudstjeneste(r) i søsterkirkene
Kl. 13:15 Bespisning på vollen
Kl. 14:15 Konsert/ kulturelt arrangement
Prekenen nedenfor ble holdt på Kristi himmelfartsdag i 2013, med overskrift "En plass i evigheten".
Innledning til kirkedag for folk flest - Granavollen 2013
Velkommen til den ene av de to gudstjenestene som holdes parallelt. I Mariakirken skal det nå være dåp og fest for unge familier med barnekor med mer. Her i Nikolai samles vi til gudstjeneste med natt-verd. Det har alltid vært viktig for kirken å romme hele det spekteret som livet består av. Derfor er noe av ideen med denne kirkedagen at vi skulle kunne samles på tvers av menighetsgrenser og innøvd til-hørighet for å se at kirken rommer mange typer mennesker.
Noen av dere har allerede vært ute og gått en liten pilegrimsvandring før dere ankom Granavollen i forkant av gudstjenestene. Andre har øvd på spreng til den konserten som skal holdes kl. 15.00 som avslutning av dagen: Der skal både Klatremus, barnekor og mange kontrabasser opptre samtidig. Til vår gudstjeneste har vi fått med oss både Vestre Gran blanda kor og en egen forsangergruppe. I tillegg deltar ansatte ved menighetene her i Gran og nede på Jevnaker.
Vi håper alle har fått tak i et gudstjenestehefte. Der finnes hele dags-programmet helt bakerst og fyldig veiledning til den gudstjenesten du nå skal få være med på.
La oss være stille for Gud.
3 slag med klokkene før
Preludium ved koret.
Inngangssalme: Kom tilbe med fryd NoS 320
Inngangsord: I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn, Amen.
Denne kirkedagen holdes på Kristi himmelfartsdag. Den står på en måte midt i det livet vi lever som mennesker, med den ene foten trygt plantet på bakken og den andre kanskje noe løftet for å se om vi skal våge oss ut i det ukjente, det som dikteren sier er å våge seg ”ut blåsalen, der hvor stjernene danser.” Vi skal derfor begynne denne gudstjenesten med å be:
Samlingsbønn.
Syndsbekjennelse etterfulgt av Kyrie
Gloria.
Preken - Et løfte om en plass i evigheten
Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa: «Far, timen er kommet. La din Sønn bli herliggjort, så Sønnen kan ære deg. For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Jeg æret deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. Far, gi meg nå din herlighet og ære, som jeg hadde hos deg før verden ble til.
Vi holder kirkedag på Kristi himmelfartsdag. Det var disiplene som var de første til å oppleve den. Da hadde de vandret omkring med Jesus i tre år og hadde nylig sett ham dø på korset. Men tre dager etter begynte det å gå rykter om at han var oppstått fra de døde og at han vandret omkring her på jorden. Det varte ikke lenge før fikk de møte ham ansikt til ansikt så de forsto at han hadde vunnet over døden. Men etter Kristi himmelfartsdag blir det smått med slike møter. For nå går Jesus over til en annen måte å være tilstede på i menneskenes liv. Kristi himmelfart er derfor ikke en dag for avskjed, men en snarere en forvandling slik at han kan skape en enda tettere nærhet til dem som vil ha med ham å gjøre.
Jeg har sagt det før og sier det på nytt: Det er få steder hvor stjernehimmelen er så vakker som her på Granavollen. Hver morgen hele året igjennom har jeg til oppgave å hente inn avisen. Midt på vinteren blir jeg ofte stående og se opp mot himmelen. Det varer aldri lenge før et stjerneskudd lyser opp. Da ser jeg tydelig hvor mye lys som omgir oss selv midt på kaldeste vinteren og midt i den mørkeste årstid. For det er akkurat som om dybdesynet aktiveres og jeg ser hvordan det ligger stjerne bakom stjerne langt utover i himmelrommet. Tenk om jeg kunne våge å huske på det også i de mørke og tunge dagene i livet mitt…
Jeg vet at jeg slett ikke er den eneste som kan stå slik og filosofere. Noen ganger går tankene mine til de disipler som på himmelfarten stod og så opp mot himmelen som for å finne ut hvor han ble av. Jeg ser tvilen i øynene deres. Som om de spør: Hva skal det nå bli med oss? Vi kan da ikke klare oss aldeles alene?
Men om jeg kjenner etter hva historien om himmelfarten gjør med meg, så er det mer trygghet enn usikkerhet den skaper. For, sier Henrik Wergeland: ”Stå ikke under stjernehimmelen og klag over manglende lyspunkter i ditt liv. De taler jo til deg, som om de ville synge”
Husker du Odd Børretzen, poet og visesanger, han som dessverre døde for en del år tilbake? Han med sangene ”Jeg hater måker”, ”Noen ganger er det allright” eller ”Kelner” Mange andre sangtitler kunne godt vært nevnt, for han var en skikkelig hverdagspoet og livskunstner.
I en reklamefilm stod han en gang under en blåklar vinter-himmel og så hvordan det ene stjerneskuddet avløste det andre. I hånden holdt han en flaske eller var det en ølboks tro? Det er kanskje ikke det viktigste. Men det var muligheten for å oppnå restpant han snakket om. Han sa vel ikke at han ønsket at han skulle være som en tom ølboks akkurat, men det var pantemerket som opptar ham. Det er det han misunte ølboksene. For tenk om det var penger å hente på ham også etter at han var tom, ferdig, utbrukt her i livet. Det kunne gi ham på en måte et løfte om en plass i evigheten.
Er det ikke dermed det evige liv han snakker om? Det som Jesus i dagens tekst gir en slags definisjon av. For han sier: Dette er det evige liv at de kjenner deg og ham du har utsendt Jesus Kristus.
Dermed ser vi ganske fort om vi henter fram hele bibelteksten på nytt. Evangelisten Johannes er i dagens prekentekst ikke innom selve hendelsene rundt Kristi himmelfart i det hele tatt. Han er mye mer opptatt av hva som skal skje når hans oppdrag er fullført og han skal vende tilbake til himmelen. Derfor snakker han i stedet om at han skal få den herlighet igjen som han hadde fått av sin Far. For meg blir det allikevel viktigere å spørre: Hva blir liggende igjen etter ham her på jorden?
Det er da jeg synes det er så fint at også han snakker så tydelig om det evige liv, ikke bare som en premie vi kanskje en gang skal få. Nei, han snakker om det på en måte som gjør det nært og håndgripelig og som en type spinoffeffekt av at han har vært her på jorden.
For når Jesus taler om hva det evige liv er så handler det ikke først og fremst om resirkulasjon eller om pantemerkenes betydning. Men det handler om hva og hvordan du lever her og nå. Det livet som Gud inviterer til er ikke noe som først virkeliggjøres når vi går over grensen til døden, men er noe som leves her og nå, i åpenhet mot andre, i lys av den raushet vi selv er blitt møtt med. .
For Jesus sier altså: ”Dette er det evige liv at de kjenner deg og ham du har utsendt Jesus Kristus.”
Det evige liv er ikke noe som deles ut for utviste tjenester, men som det er en frukt av at vi har vært greie og oppført oss ordentlig. Så det handler egentlig ikke så mye om tro, men mest om liv. Derfor snakkes det om dette livet i presens, som om det allerede er aktivt til stede i menneskenes liv.
Hva betyr det så å kjenne Gud?
Noen vil kanskje tro at det har med kunnskap i troslæren å gjøre, at om du bare har lært deg pensum, så kjenner du ham godt nok. Men det er forskjell på å kjenne og å vite om. Vi kan godt ha fått en masse informasjon om noe eller noen, uten at vi dermed kan si at vi kjenner vedkommende. Det siste krever at vi går i samtale med vedkommende, deler noen av våre egne innerste tanker med ham eller henne, tør å virkelig gi uttrykk for hva som er bra når livet smiler og søker støtte når vi skal igjennom noe som er vanskelig.
Et slikt nært forhold er det Jesus ønsker å kunne gi til alle. Når han derfor fra i dag av ikke lenger er synlig for verden, så skaper han en mulighet for at han i ennå større grad kan være til stede i mange menneskers liv. Når han ber om å få den herlighet tilbake som han hadde fra verdens grunnvoll ble lagt, er han meget bevisst på at han representerer en annen type virkelighet. Men den er synlig i den verden som omgir oss, i det lille barnet som nettopp er født, i den naturen som vi i disse flotte vårdager igjen skal få oppleve at brer sitt grønne teppe her på Hadeland, i blikket mellom to som elsker hverandre og i håndtrykket mellom to som skal hjelpe hverandre gjennom det som er vanskelig. Der er Gud. For den støtte, den hjelp, den trygghet på aldri å måtte stå alene - er det nærvær han vil gi til alle mennesker. Det gir løfter om en plass i evigheten. For den begynner her og nå.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som det var i begynnelsen, så nå og alltid og i all evighet Amen.