Når lyset slukkes…
Det er ikke sikkert dere har tradisjon for å gjøre det der du skal tjenestegjøre søndag før pinse. Men noen steder i landet møter menigheten denne dagen en kirke hvor Kristuslyset ikke lenger står og lyser fremme i koret. Det har det gjort helt siden påskedag, til påminnelse om at Jesus som den oppstandne vandrer omkring sammen med oss her på jorden.
MEN: Lyset, som ble tent på påskedag, fikk flammen blåst ut da menigheten på himmelfartsdagen fikk høre hvordan Jesus ble tatt bort fra deres øyne og satte seg ved Guds høyre side i himmelen. På søndag før pinse blir det heller ikke tent. Derfor er søndag før pinse en av de mer særpregede søndagene i kirkeåret. Selv opplever jeg at den har noe av adventens forventning i seg, noe av en slags lengsel etter å finne svar på: "Hva med oss nå da?"
Dagens hovedtekst ( Joh 16, 12-15) er hentet fra det store avsnittet hos evangelisten Johannes hvor Jesu avskjedstale finnes. Her rettes håpet mot den "sannhetens Ånd som skal komme". Er det noe vi hadde trengt mer av i vår tid, så var det nettopp det - en Ånd, en måte å tenke på som fikk oss til å tenke og å handle sant, både mot oss selv og mot andre.
De mange sannheter og den ene. Teksten er klar på at den Ånd vi som kristne skal få til støtte, hjelp og veiledning, ikke bare skal sørge for at en mengde spørsmål blir stilt, men at også noen svar blir gitt.
"Det finnes mange sannheter i vår tid," sier mange. Derfor skal i vår forkynnelse være lydhøre for hvordan vi må veilede med varsomhet, Det moderne mennesket krever å få regnet sitt foreløpige standpunkt til å være like sant som det vi måtte stå for. Derfor er det ikke bare våre tanker som skal frem i en prekensituasjon; Husk at de ulike møtepunkter du har med mennesker igjennom uken, utvider tilgangen på farger i den paletten du kan bruke når søndagens preklen skal holdes. Det er først når du tar i bruk hele registeret at du taler troverdig og menneskenært om hvem Gud er.
"Kom ikkje med heile sanningi" Olav H. Hauges vakre dikt, er en tydelig-gjøring av denne varsomhetens formidlingspedagogikk som vi i dag finner i dagens prekentekst. Diktet kan godt leses, ikke minst av presten minst en gang pr dag frem til denne preken skal holdes.
Når Jesus sier at denne Ånd skal «veilede dere til hele sannheten», så er ikke dette noe det skal opplyses om i de neste ti minutter så man dermed har den hele sannhet. Jesus ser for seg en prosess som går over uker, måneder, år, ja et helt liv. Den veiledning som gis ved Ånden, er ikke en detaljert reisebeskrivelse, men et tilstrekkelig veiledning dag for dag til å komme lenger frem på den veien som heter sannhet.
Den nye dåpsliturgien er ikke så bombastisk som før. Nå spørres det ikke lenger om du vil "at han skal døpes i Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn og oppdras i den kristne forsakelse og tro." - som om det var et sannhetsserum vi dypper barna våre i for at de skal tenke helt likt hver dag som går.
Like fullt har dåpsritualet en slags raushet i seg. Ordene "døpes til et liv i den kristne forsakelse og tro" åpner for at det her dreier seg om rause formidlingsprosesser som gjerne vil gi både barn og voksne lov til å finne sin måte å ytre seg om kristen tro på.
Prekenverktøy/PREKENSKISSER:
1. Det oser fremdeles av lyset…
Ta utgangspunkt i hva du konkret kan gjøre for å skape sammenheng mellom Kristihimmelfartsdag, søndag før pinse og selve pinsehøytiden ved å bruke symbolet med Kristuslyset som blåses ut på Kristi himmelfart, står utent på søndag etter påske og flyttes så til resten av året for å stå ved døpefonten som om det vil si: der får du den Ånd som vil veilede deg til hele sannheten.
2. Varsomhetens formidlingspedagogikk,
Ved å knytte tett til tekstens uttrykk om hva Ånden skal gjøre og beskrivelsen av dens åpenhet og vilje til å gå varsomt frem med et tydelig budskap, kunne du lansere den læremåte Jesus her introduserer: Varsomhetens formidlingspedagogikk. Gjennom den behøver du ikke å trekke noe i fra på den tydelighet du ønsker formidle, men gi deg og tilhørerne dine tid til å nærme seg kristentroen skrittvis.
Her mener jeg det må være på sin plass å bruke Olav H. Hauges dikt aktivt. Skal du nyttiggjøre deg av det, er min utfordring: Ikke bare sitèr, men flett det sammen med dine egne erfaringer så menigheten får erfare at de har en prest som ikke er «ferdig utvokst».
Det er hva vi trenger: Prester som selv tør være underveis!
Olav H. Hauge: «Kom ikkje med heile sanningi"
Kom ikkje med heile sanningi
Kom ikkje med havet for min torste
Kom ikkje med himmelen når eg bed om ljos
Men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom
Slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
Og vinden eit korn av salt.