Alle gudstjenester er en mini pilegrimsvandring, står det i boka «Pilegrim, folk, kirke, kosmos».
Pilegrimsvandringens mønster – oppbrudd, vei, mål og tilbakevei – finner vi igjen i gudstjenesteprosesjonens oppbrudd ved døren i vest, opp gjennom kirkegulvet der vi reiser oss og tilkjennegir vår medvandring fram til alteret, prosesjonens mål. Ved gudstjenestens slutt sendes vi ut igjen i verden for «å tjene Herren med glede».
God start på dagen
- Pax et bonum, sier presten Lars Erlend Kielland. - Pax et bonum, svarer Elvira og jeg. Det er vi to som har møtt opp til morgenbønn i Hamardomen i dag. Hun har vært på vandring i over en måned og er på veg hjem til Sveits etter å ha gått til Nidarosdomen - hennes vandringsmål.
- Pilegrimsvandringen gjør at jeg setter mer pris på de små tingene i det daglige, sier Elvira. Hun forteller at det skjer noe med tankene når du går over flere dager og uker. - Jeg blir mer bevisst på at det ikke er noen selvfølge at jeg har vann i springen eller at jeg får vasket meg og lukter godt, sier hun.
Morgenbønn i Hamardomen kl. 0830 er åpen for alle. Foto: Jorun Vang
Etterspørsel etter gudstjenesteinnhold
Ansvaret for morgenbønnen i Hamardomen er delt mellom prestene i Hamar. Lars Erlend Kielland sier det var etterspørsel etter steder langs leden med et slikt tilbud.
- Noen ganger er det noen og andre ganger er det ingen, sier Kielland. Han tilpasser messen etter hvem som er tilstede, for den daglige stunden er åpen for alle, også for den som ikke er pilegrim. Som oftest er stunda på engelsk, men dersom det er mange norske, blir det på norsk.
"-Ubi caritas et amor", synger vi. Hymnen fra 700-tallet trekker linjene bakover til middelalderen og at kirken "står om enn tårnene faller".
Åtte minutter har det tatt med prestens lesninger, sang, fadervår og velsignelsen.
- Det gir meg fred, og rett og slett en god start på dagen, sier Elvira. For henne er morgenbønnen også en del av det en pilegrimsvandring er. - Du går, også inn i deg sjøl, og det å gå til en morgenmesse passer veldig godt inn i det, sier hun.
Vi ønsker henne god tur tilbake til Sveits.
Daglige gudstjenester langs pilegrimsledene i Hamar bispedømme:
Hamardomen på Domkirkeodden (Gudbrandsdalsleden)
Kl. 08.30 – Morgenbønn (bortsett fra tirsdag og søndag)
Guds Huset Fokstugu (Gudbrandsdalsleden)
Kl. 08.00 - Morgenbønn Laudes (Søndager messe)
Kl. 20.30 - Bønn for natten Completorium
Lia gård (Østerdalsleden)
Oversikt over hva som skjer i kirkene finner du her
Gudstjenestens pilegrimsvandring
Hvor starter en gudstjenesteprosesjon?
Rent visuelt starter den i en gudstjeneste som regel i våpenhuset, men hverdagenes vandringer er også en del av prosesjonsvandringen inn til gudstjenesten. Alle som har funnet veien til kirken til dagens gudstjeneste er ut fra kirkens gamle tradisjon pilegrimer. Ved at de reiser seg i benken gir de uttrykk for at de tilslutter seg det siste veistykket i vandringen etter prosesjonskorset fram til alteret.
Da er prosesjonen framme og alle er samlet og vend i samme retning mot lyset i øst, Kristi sted. Den bakenforliggende tanke om bruk av prosesjonskorset er at Kristus går foran oss in fra «livets kamp» der vi lever våre liv i «vest» hvor han har vært med oss i hverdagens mange små og store vandringer.
Derfor, når prosesjonskorset løftes i våpenhuset for å lede prosesjonen inn blir vi påmint at den virkelige prosesjonen egentlig ikke begynner der. Den begynner fra våre oppbrudd i kjøkken og hverdagsrom, fra en ensom hybel for noen og fra en stor villa for andre, fra fjøsstellet eller fra dusjen etter morgenjoggeturen for enkelte.
Gudstjenesteprosesjonen går ikke opp midtgangen med mindre vi samtidig erkjenner vandringen dit gjennom bygda eller by-blokker, syklingen gjennom skogen, den rolige vandringen med rullatoren eller bilturen som brakte oss hit. Prosesjonen begynner ikke etter klokkeringingen, men dypest sett allerede etter at skoene knyttes og ytterdøren hjemme lukkes. Den består ikke bare av kirkeverter og prester, men av oss alle som kommer slitne, sørgende og lengtende etter noe å leve for og på. Den består av alle som er fulle av takk eller kjenner en uro for veien videre. Prosesjonsveien ligner en flyktningeveg av hjemløse, sultne og tørste. Den utgår fra våre vanlige liv og snor seg fram fra ethvert stede mennesker bryter opp fra for å søke det hellige rom.
Her gis alt en retning mot det hellige og Den hellige som gjør alt annerledes.
«Vi reiste engang katedralene
Ikke for å fange mennesker
Men for å holde våre liv fast
I overskridelsens gåter».
«Stein Mehren»
Kilder:
Boka «Pilegrim, folk, kirke, kosmos» av Arne Bakken, tidligere pilegrimsprest i Hamar bispedømme.
Erik Bye – Pilegrimssang mot år 2000.