Han husker fortsatt godt opplevelsen da han som helt nyutdannet skulle gå med dødsbudskap til ei kvinne. Sønnen hennes hadde omkommet i utlandet. Hun ble glad da hun så presten: - Nei, der er presten, så koselig! Da kunne han ikke si annet enn at besøket slett ikke var så koselig.
Lasse Gran satt hos kvinna hele natta, og det ble et møte han aldri glemmer. Da lærte han at det viktigste du kan gjøre for en som sørger, er å være der.
Under denne artikkelen finner du tips til hvordan du kan møte folk i sorg.
Selv med så lang erfaring med å møte folk i sorg, er hvert møte med en sørgende ulikt. Lasse sier at folk reagerer veldig forskjellig, og at døden også har kommet på veldig ulike måter.
- Av og til er det vanskelig å tolke hvordan den du møter egentlig har det, sier Lasse, fordi det ofte ligger så mye mer bak enn det folk viser fram.
Han starter ofte samtalen med å spørre om de pårørendes tanker rundt det som har skjedd. Det er en enkel inngang, og de fleste forteller da ganske detaljert om det de har opplevd. - Det er tydelig at de trenger å dele opplevelsene sine, sier Lasse.
- Har itte gått så mye i kjerka, men je' ber fadervåret mitt, er typisk Toten, sier Lasse.
Han opplever at mens kirka kanskje er fremmed for folk, så er Gud nær.
Ofte har folk tent et lys, og lyset er ofte et fint utgangspunkt for å snakke om tro og tvil. Lasse har ofte opplevd at folk forventer det når presten kommer. Hvis lyset ikke er tent, spør han gjerne om å få tenne det, og be en bønn han har funnet i en gammel bønnebok:
- Herre la ditt evige lys brenne for NN, og la ditt evige lys brenne for oss. Amen.
Når lyset tennes er det en fin inngang til en samtale om håp og tro.
Sjelesorg (omsorg for en persons indre liv) utgjør en stor del av oppgavene til en prest. Av disse samtalene utgjør sorg en stor del. - Folk dør jo, og presten skal stort sett ha begravelsen, så da kommer vi jo også i kontakt med pårørende som har behov for en samtale, sier Lasse.
Gjennom utdanningen til presteyrket lærer de om sorgens ulike faser, om sjokk og fornektelse, depresjon og savn. Erfaringen har vist presten at det ikke finnes noen standard oppskrift. Ingen sorg er lik, selv om mange sorger kan ligne hverandre. Fasene i sorgen glir over i hverandre.
På et tidspunkt starta han med sorggrupper, der folk som hadde mista noen som sto dem nær, kunne dele erfaringer med hverandre. Dette har han opplevd som svært vellykka. Noen har behov for mange møter, mens noen grupper, oppløses etter kort tid. Felles for gruppene har vært at de som er involvert hjelper hverandre gjennom ei vanskelig tid.
I dag er Lasse pensjonist, men fortsatt har han sørgende som han har faste samtaler med, og som han har fulgt gjennom flere år. Han har stor respekt for dem som sørger, og blir ofte sjøl også svært berørt av samtalene.
En gang kom han til et hjem der en ung gutt hadde tatt sitt eget liv. Han merket fort stor mistillit fra familien om at det kom en prest på døra. De ga tydelig beskjed om at de ikke vil høre noe snakk om at "Gud er god" eller at "det finnes en mening med det" osv. Det gikk bra, og Lasse var forundra over hvor rolig og greit det hadde gått. I bilen hjem ble han bekymra; var han blitt for vant til dette?
Plutselig måtte han stoppe bilen. Han var kvalm og måtte kaste opp. Det ble en bekreftelse på at han hadde greid å være tilstede for familien.
- Den dagen jeg er uberørt, må jeg slutte, sier Lasse.