Georg Hille forbindes for mange med hans arbeid med kirkens ordninger. Dette var ikke kun et arbeid med ulike praktiske løsninger, men det var fundamentert på prinsipper som var viktige for ham.
Styringsoppgaven var for Georg Hille som biskop en åndelig tjeneste i Guds menighet – enten det skjedde lokalt, regionalt eller sentralt. Han viste ofte til 1.Kor.11:28 hvor styringsoppgaven regnes opp som en av de nådegaver Gud har utstyrt sin menighet med. Derfor skal den utøves på kirkelig grunnlag – og ikke av stat eller kommune. Det er menigheten som skal utpeke sine tillitsvalgte.
Styringsoppgaven i Den norske kirke lå etter hans syn derfor prinsipielt sett i den lokale menighet. På dette fundament skulle det bygges opp valgte organer lokalt, regionalt og nasjonalt til å ivareta styringsoppgaver på menighetens vegne. Kirkestyret må bygges nedenfra. «Vi er en Jesu Kristi kirke og denne kirke er et trossamfunn», sa han sammenfattende om sitt eget kirkesyn – og tilføyde: «Dette er ikke lett å få til i statskirken». Den er bygget ovenfra.
Det prinsipielle var viktig. Men Georg Hilles viktigste anliggende var at kirkens ordninger skulle sette valgte organer, prester og ansatte best mulig i stand til å løse sine oppgaver. Ordningene skulle tjene oppgaveløsningen. Hans stilte ofte spørsmål om statskirkeordningen var best egnet til dette.
Georg Hille var prinsipielt imot statskirkeordningen, men forvaltet ordningen i Hamar bispedømme samvittighetsfullt som dens fremste embetsmann. Kirkedepartementet anså ham som en av sine dyktigste embetsmenn. Samtidig arbeidet han for å forbedre statskirkeordningen slik at den ble mest mulig i samsvar med hans prinsipielle kirkesyn. I reformfasen etter 1980 – som han deltok meget aktivt i – og i resten av hans bispetid hadde dette hovedfokus.
Han var engasjert i arbeidet med kirkens ordninger og var formann/medlem av en rekke utredningsutvalg som skulle komme til å få stor betydning: kirkegården (1980), det fremtidige kirkestyre (1980), arbeidsgiveransvar og stillinger (1982), prostebesøksordningen (1983) visitasreglementet (1985), organiseringen av bispedømmekontoret (1988) og til slutt det største arbeidet som tok 7 år: Kirkelovutvalget NOU 1989:7 Den lokale kirkes ordning (1989).
Et sentral element i hans kirkesyn som biskop var forholdet mellom embete og råd. Bispedømmerådet var det regionale kirkestyre. Biskopene skal ikke styre – de skal lede. Sokneprestene skal ikke styre, de skal lede prestetjenesten og være fagfolk i møtet mellom kirke og folk i gudstjenester og kirkelige handlinger. De valgte organer skal ha en daglig leder, men på bispedømmeplan skal ikke dette være biskopen. Og lokalt skal ikke dette være soknepresten.
«Biskopen skal være leder», sa han i sin årsmelding for 1989. «Men ikke en som styrer, bestemmer og dirigerer, men som åndelig leder … Biskopen skal ved sin forkynnelse, i sin bønn, ved sine samtaler og ved sitt nærvær representere og formidle Guds hellighet, Kristi barmhjertighet og Åndens ledelse».
På bispedømmeplan betød ikke dette at han satt tilbakelent i bispedømmerådets møter. Han var meget aktiv. Medlemskapet i rådet så han på som en viktig rolle. Han skulle som biskop bidra til at bispedømmerådet som styringsorgan gjorde best mulig jobb. Han ønsket derfor også at bispedømmerådet skulle ta seg av stadig flere oppgaver som det tidligere hadde vært naturlig at biskopen tok seg av. Nye oppgaver var det entydig at bispedømmerådet skulle ta opp.
Med sin vektleggingen av bispedømmerådets rolle og funksjon ble han en foregangsmann i den problematikk som i 1980-årene ble tematisert som ‘embete og råd’.