I litt over et år har jeg fått anledning til å levere ukentlige refleksjoner omkring kommende søndags prekentekst. Det har vært en spennende oppgave. Gjennom «Hverdagstankene» har jeg vært opptatt av å bidra til at folk må plassere seg selv inn i tekstene og kjenne etter om de utfra et slikt utgangspunkt kan hente en klangbunn fra deres virkelighet.
Kommende søndag kan benevnes på ulike måter. Utfra innholdet i evangeliet kalles den oftest for «domssøndagen». Teksten sier at Menneskesønnen når han sitter i sin herlighet, skal samle alle folkeslagene foran seg. Der skal det siste ord bli sagt. (Matt 25, 31ff)
Det er noe skummelt over en slik setning. Den tegner dommen så tydelig for meg. En dag skal alle mulighetene jeg fikk være oppbrukt. Den dagen kan jeg kun stole på Guds nåde. Jeg kan ikke bare kimse av alvoret og si: «Sånn får man ikke være mot menneskene». Gud har lov til å vente at alt det han har gitt og veiledet oss til skal kunne måles i øyeblikk av nærvær for andres skyld.
Søndagen som kommer kalles også siste søndag i kirkeåret. Dermed er vi kommet til en søndag like ved grensen til et nytt kirkeår. Det er håp i slikt, det vokser fremtidstro av det. Om vi gjør kommende søndag om til heller å hete nyttårsaften, så nærmer vi oss hensikten med Jesu fortelling. Han ønsker ikke å ramme oss med fortellingen sin, men hjelpe oss til å se at vi står mellom dommen og drømmen. Det er der livet blir til. For drømmene vi bærer på er uttrykk for det håp vi har om å kunne fylle dagene med noe av det han har gitt oss. Det er ikke våre egne ting som skal virkeliggjøres, men hans.
«Håpet er en nøysom plante,» sier Cora Sandel et sted og fortsetter: "det skyter nye skudd i det dunkle for hver gang det blir ribbet. Utrydde håp er en lang historie, kanskje umulig. Det lever av ingenting som det gule lavet på steinen, det lever på tross av alt.”
Jeg synes hun skildrer hva drømmen egentlig består i – den drøm Gud la ned i mitt hjerte den dagen jeg ble båret til dåp i Kristi kirke. Da fikk jeg drømmen om at jeg alltid skulle være hans. Den drømmen gjelder også for den dagen han kaller meg frem til dom. «Håpet» og «drømmen» er søskenbarn. Begge hjelper oss til å ta tak i livet og leve det. For vi skal ikke bare hentes frem til dom. Vi skal leve som om vi aldri hadde gjort noe annet.
Det er den draumen me ber på at noe vidunderleg skal skje
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa
at draumen skal opna seg
at me ein morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um
(Olav H. Hauge: «Det er den draumen»)
Salmeforslag: nr 511: «En dag skal Herrens skaperdrømmer møte»