13-20 er ment å være et sted med lav terskel for ungdom. Mange ungdommer har opplevd og opplever vanskelige ting som de ikke vet hvem de skal dele med. Veien inn i støtteapparatet kan føles lang. I 13-20 kan man møte en voksen som har tid og ro til å høre på det de har på hjertet, sier ungdomsdiakon Liv Hilde Briså. Hun er for tiden faglig ansvarlig for 13-20 som er en del av Kirkelig fellesråd i Bærum.
13-20 samarbeider blant andre med kommunen, politiet og Sandvika storsenter. De samarbeider om et tyveritiltak, hvor ungdom som blir tatt for stjeling får tilbud om samtaler hos 13-20. Antall samtaler er avhengig av omfanget på tyveriet. I siste samtale går de opp på senteret og ber om unnskyldning for det de har gjort, og blir deretter ønsket velkommen tilbake. Samarbeidet har bidratt til å fange opp mange ungdommer, som ellers ikke ville ha fått den hjelpen de trenger i støtteapparatet.
Hva slags ungdommer møter dere der?
- Vi møter mangfoldet av ungdommer; flinke piker, idrettsgutter, ungdommer som har rotet seg inn i småkriminelle sammenhenger, drop-outs. Stjelingen er ofte et symptom på noe bakenforliggende som de ikke vet hvordan de skal håndtere, forteller Briså.
Det er ikke bare tyverisamtaler 13-20 driver med. Ofte er møtene med ungdom preget av ulik problematikk. Briså forteller at det kan handle om alt fra seksualitet, legning, overgrep, psykiske plager, til å bli fryst ut av gjengen, kjærlighet og sorg. Noen ganger møter diakonene også ungdommer som trenger akutt hjelp.
En ungdom opplevde alvorlige trusler og æresrelatert vold hjemme og trengte hjelp for å bryte kontakten med foreldrene. Da har vi samarbeidet med barnevernet og andre instanser, og ungdommen bor nå på institusjon i en annen kant av landet.
Hva gjør 13-20 til diakoni?
- At vi er en del av kirken. Fordi kirkens oppdrag i verden er å være en tjenende kirke. Gjør evangeliet! Hvis vi sier vi bryr oss om hele mennesket, må vi vise at vi bryr oss om hele mennesket, sier Briså før hun fortsetter:
- Mange ungdommer har ikke helt funnet sin plass her i verden. Når en voksen fra kirken sier og mener at ungdommen er god nok, har det stor effekt. De får et ansikt de kan speile seg i. Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord, sier diakonen og gjør Frans av Assisis ord til sine egne.
Diakoni er kirkens kroppsspråk. Diakonene i 13-20 ber for ungdommene sine på stabsmøtene. Gjennom å be sammen henter de styrke til å stå i saker som føles tunge å bære på alene. Det å be gir et større perspektiv på det man står i.
Vi legger ungdommene våre i Guds hender. Jeg er et redskap. Jeg ønsker å gi hver enkelt et glimt av det jeg tenker Jesus er og hva Bibelen handler om; anerkjennelse som sprenger alle grenser av det vi mennesker kjenner. For jeg tror det er det ungdommene trenger, avslutter ungdomsdiakonen.