Hagens evangelium - biskopens påskekronikk 2023

Sola titter frem over naboens hustak, og fyller de tomme blomsterkrukkene i hagen vår med lys. Det er tidlig vår, påsken er like om hjørnet. Jeg nyter en stor kopp svart kaffe mens jeg møter dagen ute på trappa. Gresset begynner å grønnes og det er knopper på noen av staudene. Jeg rakk aldri klippe dem ned i høst. Nå stikker lyse knopper hodet frem mellom råtnende, brune planterester.  
«Til neste år», sier jeg halvhøyt, «da skal jeg være en bedre gartner. Rydde opp før vinteren kommer, klippe det som klippes skal, og dekke til det som trenger beskyttelse».  
Jeg drar på meg hagehanskene, finner fram en liten hagesaks og en rive og begynner å rydde.  
Det er mye dødt å fjerne. Vinteren har vært ødeleggende. Våt og kald om hverandre, og både planter og krukker har måttet gi tapt for frosten. Når jeg oppdager at en av de vakre terracotta-krukkene mine har sprukket fra kragen og helt til bunns, blir jeg brått sint og velter krukken. Det tåler den ikke, og nå ligger den delt i to og gaper svart mot meg.  
 
Jeg setter meg tungt ned på trappa igjen, og lar blikket gli over hagen. Den er et trist syn.  Svart jord, brune, råtne planterester og en sprukken krukke får den til å se død og forlatt ut.  
 
Men sollyset som vandrer over hagen, fyller også den sprukne krukka med lys, og overrasket får jeg øye på noe som lyser mellom alt det sorte. Et friskt skudd er blitt avslørt i det krukken delte seg. Tenk at det er liv mellom alt det døde! Det ser ikke ut som blomsten som blomstret langt ut på høsten, men at skuddet er levende, er det ingen tvil om!  
 
Jeg tenker på en annen overrasket kvinne som fant liv der hun ventet å se død. Den hendelsen er en del av bibelens påskefortelling: Maria Magdalena var svart og tung av sorg, og gråt da hun gikk mot graven til Jesus påskemorgen. For en vanvittig overraskelse det må ha vært, da hun oppdaget at graven var tom!  
 
Jeg lar det lyse, levende skuddet i den ødelagte krukken minne meg om påskens budskap: at døden og dødskreftene ikke skal få siste ord.  
 
Jeg tenker på mennesker jeg har møtt det siste året, mennesker som sørger over ulike tap. Noen har mistet en nær venn til døden, noen har tapt egen helse, noen måtte avslutte en relasjon som var blitt destruktiv og skadelig, noen mistet jobben fordi pandemien ødela grunnlaget for den. Mange mennesker må vandre lange strekk i dødsskyggens dal. Men iblant dukker det opp lysglimt og tegn til liv midt i den mørke vandringen. Ja, overraskende ofte er det strimer av lys som når inn også til den som sørger tungt.  
 
Jesu oppstandelse minner oss om at det finnes håp selv når alt virker håpløst.  
Livet leter seg frem mellom det som er dødt, og lyset finner en sprekk det kan snike seg ut gjennom. Det vil jeg la den sorte hagen vår minne meg om. Og neste gang du blir overrasket over en hagevekst som lever på tross av barske vilkår, kan kanskje du også huske på det? At mørket aldri skal overvinne lyset, og at livet ikke lar seg stoppe.  
 
Kari Mangrud Alvsvåg, biskop i Borg