Da jeg var barn hendte det at jeg ble så sint på min familie at jeg gikk hjemmefra. Da gikk jeg ut i skogen og gikk og gikk. Helt til jeg allikevel vendte hjem. Til det normale.
Det hendte også at jeg lekte steinalder. Da bygde jeg boplass i skogen i lag med mine søstre og tenkte vi skulle bo der og overleve på det vi fant, og tenkte det skulle gå helt fint. Men vendte allikevel hjem. Til det normale.
I ungdomsårene var det diverse streiker som medførte mangel på enkelte varer. En periode var det gjær. Min venninne og jeg tok det som en utfordring til å samarbeide, og vi lagde middager til hverandre og kalte de de usyrede brøds fest (Vi var nok litt farget av teologi- og organist-studier).
Intet av dette var alvor. Min vrede var reell, men jeg kom hjem. Vi trengte ikke leve av det vi fant i skogen. Det var ingen stor krise at det ikke var gjær å oppdrive. Verden vendte tilbake til det normale.
Langt de fleste her i Norge lider ikke noe særlig nød nå heller. Vi har tilgang på både rent vann, mat og et helsesystem som ikke er tvunget i kne. Enda. Men det er store utfordringer både her og ikke minst rundt om i verden. Dette er alvor!
Håpet er at dette skal gå over og bli bra til slutt. At vi kan vende tilbake og bygge tilværelsen opp på nytt, slik at vi kan ha det like bra som vi hadde det før. Men inntil da er vi nødt til å passe på hverandre og hjelpe der det ikke går så bra. Jorden snurrer fortsatt rundt selv om vi sitter stille.
Salmen «Du som styre straum og vind» (nr. 452 i Norsk salmebok) gir meg i disse dager en hint om at vår oppgave er å sitte stille i båten og håpe at høyere makter får oss sikkert i havn denne gang også. Tilbake til det normale men kanskje på en ny måte.
Du som styre straum og vind
Utom øy og odda
Styr du strauman i mitt sinn
Så eg rette kursen finn
Gjønna natt og skodde
Peik ut leia på mitt draft
Når det bryt om grunnan.
Lån meg fliken av di kraft,
Hold di hand om skaut og skaft
Så eg berges unna
Du som ser min veike tru,
Veit kor tid eg tvile
Gje meg svaret på om du
E den hjelper som kan snu
Angst og ank til kvile
Still så stormen om min stamn,
Du som veit mitt beste.
Los meg mellom fallan fram
Til eg i di trygge hamn
Finn mitt ankerfeste
Tekst Helge Stangnes 2005
Tine Jøhnk
Sokneprest i Mære
Tidligere andakter i rekka «Ord til trøst, tro og håp»:
- 13. mars 2020: «Ingen er alene» - Biskop Herborg Finnset
- 15. mars 2020: «Kjærlighetens makt» - Biskop Herborg Finnset
- 17. mars 2020: «Ord om trøst» - Sokneprest Torstein Amundsen
- 19. mars 2020: «Ord til trøyst og håp» - Domprost Ragnhild Jepsen
- 20. mars 2020: «Når det lille blir stort» - Sokneprest Steinar Leirvik
- 24. mars 2020: «Håp i ei merkelig tid» - Sokneprest Kristian Kjenes
- 26. mars 2020: «Ord i en krevende tid» - Teologistudent/Prestevikar Benjamin Isachsen
- 27. mars 2020: «Har en drøm» - Prost Jon Henrik Gulbrandsen