Av
Rolf Grankvist
Historiker og forfatter
Jeg ble litt rørt over at jeg ble spurt om å holde en kort tale i Nidarosdomen den 1. februar 2017 i forbindelse med 75-års-jubileet for denne viktige dagen i norsk historie. Bakgrunnen for min sterke kobling til dette er at jeg føler at jeg har stått Fjellbufamilien veldig nært i over 40 år. Jeg var en fortrolig venn med Tommelise Fjellbu Lysaker, som var gift med Trygve Lysaker- min gode kollega på Gerhard Schønings skole gjennom| 18 år. Jeg ble i tillegg godt kjent med sønnen til biskopen, som også hadde navnet Arne Fjellbu. Han var leder for Waisenhusstiftelsen gjennom flere år.
Jan Egeland ble den første vinner av «Arne Fjellbus kirke- og samfunnspris». Prisen ble utdelt 30. mai 2017 av biskop Tor Singsaas, og den består av et trykk laget for anledningen av trondheimskunstner Håkon Bleken. (Foto: Magne Vik Bjørkøy)
Domprost og biskop Arne Fjellbu ble jeg aldri kjent med, men jeg husker godt den fine stemning jeg opplevde da han i 1955 holdt preken i et kapell nær ved daværende skolebygg til Steinkjer offentlige landsgymnas hvor jeg var elev. Når jeg vandrer på Domkirkegården ved Nidarosdomen i dag, besøker jeg ofte gravstedet til Fjellbu-Lysaker familien og takker for det de gravlagte her har betydd for meg.
Trygve Lysaker er jo en kjent historiker, som fikk medalje av Kongen for sin innsats. Når han skrev om det som skjedde den første februar 1942 i boka «Fra embetskirke til folkekirke 1804-1953» i serien om Nidaros erkebispesete fra og med 1153 var vi svært nært hverandre. Mens Trygve arbeidde med kilder og tekst i dette bokverket, hadde vi også mange samtaler om den historiske framstilling av det som skjedde i tida rundt I. februar 1942. Han ønskte å drøfte dette seriøst med meg som historiker fordi denne historien var så nært knytta til hans egen familie.
Jeg velger derfor i dag å følge Trygve sin tekst i mitt korte foredrag, men med enkelte innslag som er knytta til egen historisk forskning og ny vurdering.
I januar 1942 fram til slutten av måneden var det nokså stille rundt Nidarosdomen i Trondheim. Det lå imidlertid i lufta at noe var på gang. Avisene hadde hatt antydninger om at 1. februar var markert som en spesiell festdag i Norge. Et frimerke med Quislings portrett var under produksjon i Oslo, og det ble der også ymta frampå om at Reichskommisar Josef Terboven skulle forlate Norge og delegere sin myndighet til Quisling.
I en slik sammenheng begynte jo flere og flere å tenke på at Nidaros-domen måtte være et nasjonalt kirkesenter på en slik festdag fordi Quisling og hans nærmeste samarbeidspartnere i sin historiske visjon var sterkt knytta både til St. Olav på Stiklestad og i Nidarosdomen hvor hans hellige legeme i katolsk tid hadde vært plassert i Oktogonen.
Den 26. jan. 1942 mottok biskop Støren i Nidaros en telegrafisk ordre fra Kirkedepartementet. Sokneprest Peder Blessing Dahle skuIle den første februar overta gudstjenesten i Nidarosdomen i stedet for en menighetsprest. Som rettsgrunnlag for denne telegrafiske ordenen ble det vist til et rundskriv av 15. aug. 1928.
Det rundskrivet KD her viste til, var kommet på grunn av språkstrid i Nidarosdomen. Menighetsrådet hadde på 1920-tallet skapt vanskeligheter når nasjonale organisasjoner ønskte å benytte en nynorsktalende prest i Nidarosdomen. Motstanden mot nynorsk språk hadde nemlig forsterka seg da Vilhelm Anders Wexelsen ble utnevnt til biskop i 1905. Han var nynorskmann og ønskte også å bruke nynorsk salmebok i sitt bispedømme. Rundskrivet fra 1928 ga en «formentlig adgang for kirkestyrelsen til leilighetsvis i det enkelte tilfelle å overdra gudstjenesten til en annen prest når særlige hensyn taler for det» Denne «formentlige rett» ble aldri brukt, og hele problemet falt bort da regjeringa i denne prosessen slo fast at nynorsk språk burde være representert i Nasjonalhelligdomen.
I mai 1928 ble den nynorsktalende teologen Rasmus Haugsøen oppnevnt som domprost i Nidaros. Dette skjedde altså før det omtale rundskrivet ble sendt ut i august. Etter at Domkirkemenigheten hadde fått en egen nynorsktalende prest skjønte folk også etter hvert hvor klingende vakkert dette nye norske språket var.
Så vender vi tilbake til 1942. Domprost Arne Fjellbu stod for tur til å preke i Nidarosdomen den 1. februar det året. Straks han fikk kjennskap til ordren fra KD, svarte han telegrafisk at han «meget nødig ville avstå gudstjenesten. Når jeg tillater meg å be om dette, bygger det forøvrig på at det er en ubrutt kirkelig tradisjon, som også er festnet i den kirkelige lovgivning, at menighetens prest hverken av menighetsråd eller høyere kirkelige myndigheter kan beordres til å overlate en forordnet gudstjeneste til noen annen bortsett fra det tilfelle at hans biskop vil overta gudstjenesten.»
I et nytt telegram datert 28.januar 1942 fastholdt KD sin bestemmelse om en nasjonal messe i Nidarosdomen. Gudstjenesten den 1. februar var «foranlediget av riksledelsen for Nasjonal samling.» Nærmere opplysninger kunne foreløpig ikke gis, men ville bli gjort kjent gjennom presse og kringkasting.
Domprost Arne Fjellbu fant at dette var en åpenbar krenkelse av hevdvunnen rett, som Den norske kirke ikke uten videre kunne finne seg i. En telefon til biskop Eivind Berggrav i Oslo bekreftet at et «statssjefskifte i Norge forestod.» Fjellbu bad om den kirkeledende Oslobiskopens råd. På sin impulsive måte svarte Berggrav at han hadde gitt domprost Johannes Hygen i Oslo det råd ved tilsvarende forespørsel: «Han skulle møte opp i kirken i fullt ornat og hevde at gudstjenesten var hans. Du setter da alt inn på ett kort og blir antagelig fengslet med det." Fjellbu innvendte her at en slik framgangsmåte ville kunne føre til uverdige opptrinn og krenke kirkefreden.
Domprost Arne Fjellbu samla så biskopen i Nidaros og byens presteskap på sitt kontor og bad om råd. Hans dagbok gir følgende referat fra møtet: «Jeg hadde fått den ide at jeg kunne be om å få overta høymessen i Vår Frue kirke, hvor jeg da kunne tale ut og nevne årsaken til at jeg stod der og ikke på min egen prekestol. Men i samtalens løp kom det frem et annet forslag såvidt jeg husker fra hjelpeprest Henrik Hauge-nemlig å ta en senere gudstjeneste i Domkirken, efter at Blessing Dahle var ferdig med sitt skuespill. Dette ble diskutert meget, hvilket alternativ var det beste. De forsiktige, deriblant biskopen, formante meg til å ta Vår Frue. De dristige rådet meg til å ta Domkirken. Særlig var sokneprest Bang-Hansen fra lia menighet en ivrig talsmann for det siste. Han sa: «Tar De Domkirken, kan alle byens prester være til stede, og da vil vi sitte der så De skal kjenne at De har oss alle med Dem. Det kan gi Dem styrke, og det kan også hjelpe Dem, slik at vi ikke mister Dem. For vi må ikke miste Dem».
Domprost Fjellbu bestemte seg da for en seinere gudstjeneste i Nidarosdomen og fikk dette annonsert i Domkirkens menighetsblad, som utkom 31. januar. I et lite innlegg i bladet under overskriften «Kirkedepartementet» gjorde han rede for departementets kirkerettslige overgrep og sluttet slik: «Efter dette kommer altså Blessing Dahle til å forrette høymessegudstjenesten i Domkirken kl. 11.00, hvilket herved meddeles for menigheten. Domprostens gudstjeneste blir derfor utsatt til kl. 2.00.»
Den 1.februar 1942 foregikk så den historisk kjente statsakten på Akershus. Reichskommisar Terboven utropte da Vidkun Quisling til ministerpresident og leder for «en nasjonal norsk regjering» slik det ble formulert. Dagen ble nok likevel ikke det som NS hadde drømt om. Terboven trådte ikke tilbake, men fortsatte både formelt og saklig som overordnet maktinstans. I sin avsluttende tale under denne prosessen satte likevel Quisling dagen inn i en avgjørende historisk sammenheng i Norges nasjonale soge. I betydning var Statsakten på Akershus viktigere enn både 17. mai 1814 og 7. juni 1905 slo han fast.
Det var altså denne store begivenhet som skulle selebreres i nasjonalhelligdomen i Trondheim ved Blessing Dahles festgudstjeneste på samme dag og tid som Quisling ble feira på Akershus. Hirden marsjerte først opp mot Nidarosdomen med sine faner og symboler. Det svarte banneret med solkorset og det rødgule flagget til NS ble plassert i koret, og hele begivenheten ble sendt i norsk rikskringkasting. Menigheten bestod av NS-folk fra hele Nidaros bispedømme.
Domprost Fjellbu var forberedt på at en eller annen myndighet kanskje ville legge hindringer i vegen for hans gudstjeneste kl. 14.00. Tidlig søndag morgen drog han derfor heimefra, så ingen kunne nå han i telefonen. Etter avtale med domkirkearkitekt Helge Thiis tilbrakte han formiddagstimene på NDR sine kontorer ved Vestfrontplassen hvor vi nå har fått nybygget To tårn. Han kunne derfra følge hirdens iscenesettelse foran Nidarosdomen.
Vestfrontplassen var den gang avstengt, og fra Restaureringens bygninger kunne domprosten usett og uhindret komme inn i Norges nasjonale katedral gjennom vestportalene. Mer enn en time før menighetsgudstjenesten skulle ta til, begynte folk å strømme inn i domkirka. Hele langkoret var fylt da politiet kl. 13.25 grep inn. De stengte kirkedørene og brukte køller for å fordrive en stor folkemengde som trengte på for å komme inn i Nidarosdomen. Politiets inngrep skjedde etter ordre fra en lokal NS-fører, som telefonisk hadde kontaktet KD. En vakthavende byråsjef der slo fast at domprostens gudstjeneste var en demonstrasjon og' måtte forhindres.
I tida fram til kl. 14.00 samla det seg tusenvis av mennesker på Domkirkegården, men de ble alle hindra fra å komme inn i Nidarosdomen.
Gudstjenesten inne i den nasjonale katedralen gikk likevel sin gang, riktignok uten orgelmusikk. Organisten hadde ikke sluppet inn. Dagens tekst var fra Matteusevangeliet hvor Peter spurte Jesus hvilken lønn disiplene kunne vente seg når de hadde forlatt alt og fulgt han. Domprost Fjellbu nevnte ikke den aktuelle politiske situasjon med et ord, men hans preken var ikke uten politisk brodd, i alle fall for dem som forstod å tolke den i en tvetydig kontekst. Domprosten hadde tenkt å avslutte gudstjenesten med velsignelse fra prekestolen, men fikk så plutselig øye på domorganist Ludvig Nielsen, som ad hemmelige veger hadde kommet seg inn i domkirka. Fjellbu tillyste da altergang med musikk og bad om pastor Fjærs assistanse.
Mer gripende var det som foregikk utenfor katedralen. De tusener som ikke hadde sluppet inn, ville ha Gudstjeneste de også. Det var bitende kaldt, ca. 25 minusgrader, men folkemengden lot seg ikke drive bort. Det var ingen sammenkalt hop som var samla, men en stor masse av politisk bevisste og kristne medmennesker. De fleste av byens prester var også til stede forteller sokneprest Bang-Hansen i Ila, og han legger til: «Der utenfor opplevde vi i flere henseender-en merkelig stund, som aldri vil bli glemt av oss som oppholdt oss der ute i bitende kulde. Stemningen blant oss måtte få uttrykk. Det skjedde ikke ved skrik og skrål, som fra en skare demonstranter. Det fant sted ved at en person langt borte i folke-massen -jeg vet ikke hvem det var - oppløftet sin røst i en salmetone. Øyeblikkelig blottet man hodene, og alle stemte i: «Vår Gud han er så fast en borg.» Denne kjente Luthersalmen ble seinere fulgt opp med Blix sin fedrelandssalme og Bjørnsons «Ja vi elsker».
I dag vet vi at det var byens avsatte ordfører, Ivar Skjånes, som utløste denne sangstemningen, men det var res.kap. Hakon Pharo og metodistforstander Anker Nilsen som ledet sangprosessen videre.
Straks gudstjenesten i Nidarosdomen var over, sendte biskop Støren et skarpt protesttelegram til KD. Han stemplet politiets aksjon den 1. februar som et uhørt lovstridig inngrep.
I de følgende dagene foregikk det en livlig noteveksling mellom Trondheim og KD. Både biskop og domprost hevdet, som sant var, at menighetens gudstjenesten den 1. februar aldri var blitt nekta fra autoritativt hold, men var blitt hindra av underordnede instanser. Blessing Dahles gudstjeneste var dessuten etter kirkeretten et ulovlig inngrep overfor forrettende prest, og kunne etter sitt opplegg ikke bli en menighetsgudstjeneste med nattverd. Departementet svarte at de betvilte at den omhandlede gudstjeneste kl. 14.00 ble arrangert av religiøse og kirkelige grunner, og det må presiseres, som det skrives, «at det fulle ansvar for den beklagelige episode som inntraff ved denne gudstjenestes avholdelse, hviler på domprost Fjellbu. Departementet vil senere få anledning til å komme tilbake til saken, men vil i mellomtiden pålegge biskopen å passe på at domprost Fjellbu ikke misbruker sin stilling til politisk demonstrasjon».
Arne Fjellbu fikk nå meldeplikt for politiet to ganger om dagen. Den 20. februar mottok biskopen i Nidaros telegrafisk beskjed om at ministerpresidenten Quisling dagen før hadde avsatt domprost Fjellbu «fra sine embeder med øyeblikkelig virkning, i henhold til Reichskommisars forordning av 4. okt. 1940»
Fjellbu sin gudstjeneste i Nidarosdomen, som vi nå har satt inn en historisk kontekst, førte raskt til at det ble brudd mellom stat og kirke og at alle biskopene i Norge la ned sine embeter og ble følgelig suspendert i slutten av februar 1942. Søndag den 1. mars ble dette kunngjort fra nord til sør i vårt land. Seinere fulgte prester fra hele Norge med i denne protestbevegelsen. Det inspirerte også raskt lærerne til å delta i en fast og bevisst motstand mot det nye NS-styret. Den 20. mars 2017 kunne vi feira at det var 75 år sia om lag 1000 norske lærere ble arrestert og sendt til tvangsarbeid i Kirkenes.
Under krigen fikk Fjellbufamilien en omflakkende tilværelse. Domprosten ble utvist fra Trondheim 1.mai 1942 . (Inn kopi av privat bilde fra Trygve Lysakers bok side 340 og 341.) Familien Fjellbu bodde et år i Hvitsten ved Oslofjorden før de ble forvist til Andøya i Nordland hvor den avsatte domprosten en kort periode kunne fungere meget godt som prest ifølge en professor emeritus fra Oslo som vokste opp på Andøya under krigen. I juni 1944 ble Fjellbu presentert for en ny forvisningsordre fordi myndighetene i Oslo var redd for at han skulle komme til å samarbeide med russerne når de nærma seg den norske grensa i nord.
I oktober 1944 valgte Fjellbufamilen å flykte fra Norge til Sverige. Samiske grenseloser hjalp dem over fra Tysfjord til svensk Lappland og videre fram til Stockholm. Dette er jo interessant og viktig å vektlegge i Samene jubileumsår anno 2017.
Den 15. desember 1944 fikk imidlertid Arne Fjellbu melding om at Londonregjeringa hadde konstituert han som biskop i de befridde områdene i Finnmark, og han dro derfor fra Stockholm og nordover til det frie Norge.
Den 8. mai 1945 kunne hele Norge igjen feire sin frihet. Den 13.november samme år ble Fjellbu vigsla som biskop i Nidaros av biskop Eivind Berggrav.
Når vi i 1917 feirer 75 årsjubileet for det som skjedde 1. februar 1942, har vi fortsatt med oss en stor beundring for Arne Fjellbu og det han sto for. Jeg er stolt over at denne beundring av vår kjente biskop i framtida skal markeres på en spesiell måte både i Nidarosdomen og i Erkebispegården gjennom en ny pris med navnet «Biskop Arne Fjellbus kirke- og samfunnspris.».
Denne æresprisen skal etter planen deles ut hvert tredje år. Det skjer for første gang i dag den 30. mai 2017. Denne prisen er også knytta til et vakkert kunstverk som er donert til prismottakeren av Håkon Bleken.
Jeg er stolt over å kunne avslutte dette foredraget med å ønske Jan Egeland til lykke med å bli tildelt biskop Arne Fjellbus kirke- og samfunnspris som den første mottaker i en lang framtidig æresrekke. Denne prisen i kirkelig regi knytter på en måte sammen både fortid, nåtid og framtid i vårt kjære fedreland.