Av
Roald Iversen
ph.d i teologi og prest i Nidaros bispedømme
(Denne artikkelen sto først på trykk i Tidsskrift for Sjelesorg 1/2018)
Jeg skal forrette gravferd i NN kirke. Det hadde oppstått komplikasjoner. Et helt normalt svangerskap hadde endt tragisk under selve fødselen.
Kvelden før gravferden er jeg hjemme hos familien. Jeg har møtt dem før. Nå møter jeg dem på nytt: de to foreldrene, storebrødrene på ti og tolv år, besteforeldre, naboer og venner. De har laget kveldsmat og serverer te. I ti år har de lengtet etter et barn til. Jeg går opp i andre etasje. I senga på det nyoppussede pikerommet, på et hvitt, heklet teppe, en presang fra mormor, ligger den døde jenta. Jeg ser henne, legger en finger forsiktig ned på kinnet, glatt hud. Jeg ber for henne, for dem alle, og prøver å leve meg inn i smerten som denne familien gjennomlever, men må gi opp. Jeg går ned og er sammen med dem en times tid.
Dagen etter bærer faren kista ut av kirkerommet. Vi går side om side. Kista er liten og lett. Men sorgen er tung å bære. Noen minutter seinere senker de to brødrene på ti og tolv år lillesøster ned i grava. Et tau på hver side. De er tapre og alvorlige. Så er det gjort.
Når jeg besøker familien ei uke senere, får tanken de har båret på en stund, munn og mæle. Det er far som trekker pusten og sier: «Vi kom aldri så langt som til dåpen.»
Luther om dåpen
Situasjonen som er beskrevet ovenfor, er ikke enestående. Mange foreldre har erfart den. Mange prester har stått i samme situasjon som meg og spurt seg selv: Hva sier jeg til dette?
For å svare har jeg valgt å bruke Martin Luthers tekst fra 1529 om dåpen, hentet fra hans store katekisme og stilt to andre spørsmål: Hva gir Gud oss i dåpen? Elsker Gud udøpte barn som dør?
Teksten kan etter mitt skjønn svare på begge disse spørsmålene.
Det første jeg vil si, er at Luther skriver om dåpen i en historisk situasjon hvor det er stor strid om barnedåpens gyldighet. Han kjemper en teologisk kamp mot gjendøperne, anabaptistene, og det preger hans framstilling av dåpen i Store katekisme, den fjerde delen. Om dåpen.
For det første viser Luther til Matteusevangeliet, kapittel 28, dåpsbefalingen. I teksten har man valgt å oversette Jesu befaling slik at man døper «til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn». Oversettelsen står det strid om. Kanskje skal man heller oversette «i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn», altså i [eis] navnet til, det vil si på vegne av den ene Gud som i kristen teologi har fått et bestemt navn: Far, Sønn, Hellig Ånd.
Det finnes elementer i Luthers tekst som peker mot denne andre oversettelsen. Dåpen er ikke menneskepåfunn, men innstiftet av Gud selv. Gud påbyr å døpe, og det er Gud selv som døper, selv om det skjer med menneskers hånd (Luther 1529: 110). Dette styrker argumentet for at man døper på vegne av (i navnet til) (den treenige) Gud.
Dåpsvannet er nødvendig som et ytre ord, et synlig tegn, men det er Guds ord, Kristus, som selv ble døpt av Johannes (Luk 3,21 f), som virker i dåpen.
Det er vanlig vann som brukes, det vi drikker og bruker når vi vasker oss eller lager mat, men «Gud satser sin ære og legger all kraft og makt inn i det. Derfor er det ikke bare naturlig vann, men guddommelig, himmelsk, hellig og salig vann. (...) Når Ordet kommer i tillegg til elementet (…), blir resultatet et sakrament» (Luther 1529: 111). Derfor skal vi «ære dåpen og se den som noe herlig for Ordets skyld. Han har jo selv æret den både i ord og handling», (ibid.: mine uthevinger). «Kristus lot seg døpe (...) derfor formaner jeg folk (...) ikke å skille de to, ordet og vannet, fra hverandre» (Luther 1529: 112, mine uthevinger).
Luther viser til ordet om at «den som tror og blir døpt, skal bli frelst» (Mark 16,16). Det betyr ikke at den som ikke tror og ikke blir døpt, går fortapt, og det betyr heller ikke at dåpen er gyldig selv om den blir gitt til og mottatt av en person som ikke tror på løftet som er knyttet til dåpen, at Gud vil være med ham/henne alle dager inntil verdens ende (Matt 28,20). Riktignok er det slik at «om du bare lar deg overøse med vann», sier Luther, «har du hverken mottatt eller overholdt dåpen slik at den ganger deg» (Luther 1529: 113), men fordi vannet «er ett med Guds ord og ordning, og fordi hans navn er fast knyttet til dåpen» (Luther 1529: 112), er dåpen gyldig. «Den som forkaster dåpen, forkaster Guds ord, troen og Kristus, ham som viser oss til dåpen og binder oss til den» (Luther 1529: 113).
Dåpen er «så full av trøst og nåde at himmel og jord ikke kan fatte det. Men det skal innsikt til for å tro dette (…), og det er viktig at vi forstår dåpen og holder fast på den» (Luther 1529: 114). Likevel er det slik at selv om dåpen er viktig, er den ingen individuell ordning som hvert enkelt individ er avhengig av; den er Kristi ordning, og både i dåpen og nattverden gjelder ordene i nattverdssalmen som vi ofte synger: «Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem. Hva Kristus gav og gir oss, er også gitt for dem» (Norsk salmebok 2013: 615,1, mine uthevinger).
Luther selv understreker mange ganger at Gud ikke har bundet sin makt til sakramentene, men at han har bundet seg til oss gjennom sitt ord og sine løfter (Luther 1542). Slike synspunkter finner man også i min doktorgradsavhandling om kristen sjelesorg (Iversen 2013). Der definerer jeg kristen sjelesorg som «en klinisk og sosial praksis fundamentert på en tillit til at Guds kjærlighet, i kristen teologi nærmere definert ut fra (fortolkninger av) Jesus-hendelsen, er en virksom kraft i tilværelsen» (Iversen 2011: 125).
Løftet og håpet som strofen ovenfor (Norsk salmebok 2013: 615) formidler, og som i salmen er knyttet til nattverden, skal vi med stor overbevisning bringe inn i den kristne sjelesorgen og overføre på bønnen. Til den mor og far som i bønn bærer sitt døde, udøpte barn fram for den Gud som ikke kan annet enn å elske, skal sjelesørgeren derfor med overbevisning i sitt hjerte si: Du skal stole på at den Gud vi tror på, er full av nåde og sannhet (Joh 1,14) og at enten vi lever eller dør, hører vi Herren til (Rom 14,8). Dette er den kristne sjelesorgens mest basale overbevisning i møte med konfidenter som har opplevd at deres udøpte barn døde.
Jeg sa nok ikke alt dette til faren som sukket: «Vi kom aldri så langt som til dåpen.» Men med utgangspunkt i Luthers Store katekisme. Fjerde del.Om dåpen og den korte teksten Trøst til Mødre som har mistet sitt udøpte barn kunne jeg gjort det.
Referanser
- Bibelen (2011). Oslo: Det Norske Bibelselskap
- Iversen, R. (2011): Hva vil det si å fortolke konfidentens liv? Tidsskrift for Sjelesorg, 2, 124–145
- Iversen, R. (2013): Barmhjertighet og frigjøring: sjelesorg som kritisk hermeneutisk praksis: refleksjoner i grenselandet mellom teologi og filosofi. Avhandling ph.d. – Det teologiske menighetsfakultet. Oslo: Det teologiske menighetsfakultet
- Luther, M. (1529): Store katekisme, den fjerde delen. Om dåpen. I: Aschim, P. K. og Rasmussen, T. (red.) (2016): Reformasjon nå: Luther som utfordring og ressurs for Den norske kirke (s.109–118). Bergen: Eide forlag
- Luther, M. (1542): Trøst til mødre som har mistet sitt udøpte barn. I: Aschim, P. K. og Rasmussen, T. (red.) (2016). Reformasjon nå: Luther som utfordring og ressurs for Den norske kirke (s. 119–121). Bergen: Eide forlag
- Norsk salmebok 2013: for kirke og hjem / for kyrkje og heim. Bergen: Eide forlag