Saxegaard ble innsatt som domprost i Nidaros under høymessen 1. oktober. Mange møtte opp for å ønske henne velkommen.
– Jeg har akkurat tatt avskjed med en jobb og noen kollegaer som jeg tenker er det beste jeg noen gang vil få. Tre dager før det tok jeg avskjed med moren min, som var dement og mett av dage. Men som like fullt var moren min og den beste jeg noen gang kunne få, sa Saxegaard videre.
Hun berørte en hel katedral med prekenen «Peters svigermor», og benyttet samtidig anledningen til å dele varme ord om sin egen svigermor. Sammen med Saxegaards fire barn var hun til stede under innsettelsen i Nidarosdomen.
Tale fra preses
– Nå er det din tid, nå skal du gjøre det på din måte og med de gavene du har. For du har mye lærdom, klokskap og erfaring som du går inn i denne oppgaven med. Her får du bruk for alt sammen, sa preses Olav Fykse Tveit i sin tale til Saxegaard.
De som var til stede ved innsettelsen fikk et første innblikk i hennes gaver, lærdom, klokskap og erfaringer. Les hele Olav Fykse Tveits tale her.
Jordnær og himmelvendt
Etter innsettelsen var det kirkekaffe i Erkebispegården. Der holdt blant andre leder i menighetsrådet, Siri Wahl-Olsen, tale til nyinnsatt domprost Kristin Moen Saxegaard. Hun viste blant annet til Nidaros domkirkes menighets motto «Jordnær og himmelvendt».
– Kjære domprost Kristin, gratulerer med innsettelsen som domprost og takk for en flott høymesse og en svært god preken! Vi er mange som hadde lyst til å reise oss og klappe etter prekenen, men det gjør man jo ikke i den norske kirken. Vi gleder oss til nye gudstjenester med dine prekener!
Mange fant veien til Nidarosdomen og Erkebispegården denne dagen. Under kirkekaffen ønsket staben i Nidarosdomen ønsket sin nye kollega velkommen med musikalsk innslag, en trønder-medley!
Domprost Kristin Moen Saxegaards preken:
Det er en stor glede å få stå her i dag. En stor glede, blandet med mange overveldende følelser. Jeg har akkurat tatt avskjed med en jobb og noen kollegaer som jeg tenker er det beste jeg noen gang vil få. Tre dager før det tok jeg avskjed med moren min, som var dement og mett av dage. Men som like fullt var moren min. og den beste jeg noen gang kunne få.
Så jeg satte meg i bilen på torsdag, full av vemod og takknemlighet. Og er allerede blir så godt tatt så godt imot her!
- av dere som fra og med i dag er mine kollegaer
- av en veldig koselig by
- og av et kirkebygg jeg kjenner meg både liten og oppløftet av
Ikke er jeg er trønder. Og ikke har jeg drømt om denne jobben halve livet. Jeg har sagt det noen ganger, at det hadde vært noe, å få jobbe i Nidarosdomen en gang. Og nå står jeg her, spent og glad, og kjenner meg så utrolig heldig.
Takk, dere som er kommet sørfra, og vestfra, av familie og venner, for å se meg vel på plass. Og takk, dere som tar imot meg med så åpner armer.
Og takk til Gud, som ER, både i det som var og i det som skal komme, og som er her NÅ. som gir meg mot til å tro at han leder oss på de rette stier, for sitt navn skyld.
……………
Søndagens tekst er glede å preke over. Den som handler om Peter og hans svigermor. Den bringer evangeliet til oss, på flere måter.
For det første gir den meg anledning til å snakke om svigermødre!
På samme måte som i vår tid, så har tittelen svigermor en litt tvetydig renome også i Bibelen. En svigerdatter setter seg opp mot sin svigermor, står det om i Det gamle testamentet, i Mika 7. Det er liksom gjengs oppfatning, at forholdet til svigermor skal være litt kronglete.
Mine assosiasjoner i dag går til to svigermødre, foruten Peter sin. Og begge har jeg et ganske personlig forhold til. Den ene er Ruts svigermor Noomi, som jeg har brukt flere år på å skrive doktoravhandling om. Fortellingen om Rut og Noomi er fortellingen om en kronglete vei til oppreising og fremtid. Om Rut som står fast ved svigermorens side og hjelper henne tilbake til livet, og om svigermoren som hjelper Rut til å bli sammor til selveste kong David.
Den andre er min egen. Selv om jeg har vært skilt i mange år nå, er jeg så heldig at jeg fortsatt har en svigermor. Som ringer meg på bursdager, og blir glad når vi treffes. Og som til og med har tatt turen hit til Trondheim for å få med seg denne dagen! Det er veldig hyggelig!
…………
Også Peter må ha hatt et ganske personlig forhold til svigermoren sin. De bodde under samme tak. Da Jesus kom hjem til Peter lå svigermoren hans til sengs med feber. Står det.
Det er lett å få forståelsen av, når en leser eller hører om kallelsen av Peter og de andre disiplene, at de forlot alt de eide, både garn og båter, men også familier, for å følge Jesus. Dagens tekst viser at bildet er nok litt mer nyansert. Peter var visst ikke så langt unna svigermoren sin likevel. Ikke så langt unna de forhold og forpliktelser han hadde i hverdagen rundt seg. Og han gjemte dem heller ikke vekk fordi han hadde møtte Jesus.
Tvert imot. Peter tok med Jesus hjem! Hjem til hverdagen sin, som inkluderte en syk svigermor som han delte tak med. For meg er dette et viktig punkt i dagens evangelium. Vi kan følge Jesus, selv om vi har ansvar og oppgaver rundt oss. Ja, faktisk er dette en god måte å følge Jesus på. Ikke løpe fra, men ta med seg livet, og ta vare på de som er rundt oss.
Mange kvinner har hatt denne rollen gjennom alle tider. Å ta var på gamle foreldre og svigerforeldre. Ta vare på små barn, og barn som aldri vokste opp til å bli selvstendige selv om de ble voksne. I dagens tekst er det Peter som står i omsorgsrollen. Vi ser det gjerne lettere, når det er en mann det handler om. Men de står der fortsatt, alle kvinnene. Som har stelt og pleid, ventet og håpet. Ofte uten å oppleve at Jesus kom innom. Evangelieteksten i dag handler også om dem.
……………….
Men dagens evangelium er en håpefull tekst, som handler om Jesus som kommer. Og som helbreder. Ikke bare Peters svigermor, men også andre. Folk som bodde i nærheten, kanskje, og som ble brakt til ham om kvelden.
Når jeg hører om helbredelse, ser jeg fort for meg de store møtesalene, hvor folk står i kø for å få komme opp på scenen. Og det ropes og falles om. Sånn er det ikke i vår fortelling.
Jesus rørte ved hånden hennes, står det. Og Han drev åndene ut med et ord. Ganske så nøkternt og forsiktig. Uten noen sensasjonell ramme.
Helbredelse er et litt ømt tema i den kristne tro. Vi mener og tror ulikt om det. Vi har ulike erfaringer om det. Noen kan fortelle om sterke opplevelser som gjorde dem friske. Andre har bedt i årevis, og ingen ting har skjedd.
Helbredelse er veldig personlig. Det handler om å komme med sitt innerste, det såreste, legge det fram for Gud, og våge å tro at han tar imot. Til og med våge å tro at han tar imot, selv om du ikke blir kvitt plagene. Selv om du ikke blir bønnhørt, men fortsatt må leve med skadene og sårene du bærer på i livet.
Men selv om undere veldig ofte ikke skjer, så kan du likevel oppleve å bli helbredet, kan du bli hel. For du kan stole på at Gud, som har Jesu Kristi kropp, vet hvordan du har det. Han kjenner smerte. Kjenner lidelse og sår. Kjenner sykdom og forakt.
Ved hans sår ble vi helbredet står det hos Jesaja. Ikke som noen kvikkfiks. Men fordi vi har en Gud som ikke overlater oss til oss selv, men som går med oss. Går sammen med oss. Er vår grunnmur i livet, og vår himmel. Så vi ikke er alene og fortapt i denne verden. Så vi aldri er forlatt.
Så vi kan kjenne oss elsket, og kjenne oss hele, selv om det som er brutt i stykker i livet fortsatt er der. Slik Peter tok med Jesus hjem til seg, så han fikk se ALT, inkludert en syk svigermor, slik kan også vi få leve HELE livet vårt foran Gud.
……………..
Og da kan det skje, slik det skjedde hjemme hos Peter. Peters svigermor stod opp og stelte for ham. Fra å ha rollen i fortellingen som den som bare ligger der, som egentlig er mest til bry og belastning, så blir Peters svigermor en oppreist kvinne. En som stelte for Jesus og Peter, og sikkert de andre som kom hjem til dem også.
Det fortelles mye om de 12. Jesu disipler og 12 nærmeste venner. Men det står også ofte, i en bisetning kanskje, om kvinnene som fulgte med Jesus, og stelte for han og disiplene underveis. Mange av disse kvinnene var mennesker som hadde møtt Jesus da de var som mest sårbare. Og som hadde fått livene sine forandret da de ble hjulpet, fra plager, til verdighet. De hadde opplevd å bli hele midt i det livet de bar på. Mange av disse såkalte kvinnefortellingene beskriver gjerne en lengre og krevende vei før de fikk denne plassen i Jesu følge.
Slik var det i datidens samfunn. Slik er det fortsatt for en del mennesker i vårt samfunn. Hvor de av oss som ikke er helt typiske innenfor det forventede bildet, må streve mer for å få sin rettmessige plass. Må dele sårene sine mer for å bli sett, inkludert, regnet med.
Moralen, i denne første prekenen jeg holder i Nidarosdomen må derfor bli: Les bibelfortellingene langsomt. Og ta dem til deg. Da vil du finne mennesker som Peters svigermor, eller Rut og hennes svigermor Noomi. De forteller om kronglete veier og blottstilte situasjoner. Og like fullt fremstår de som helter i fortellingene. Fordi de, med sine liv og hele sin sårbarhet, tjener andre mennesker, ja tjener mesteren selv. Og slik blir de hele.
Prøv så å våge det samme. Gi deg hen til Gud med hele livet ditt. Det du er stolt av og det du strever med eller skammer deg over. Og kjenn at du kan være hel. For Gud er din grunnmur og din himmel. Han ser hele deg, og leder deg på de rette stier, for sitt navns skyld.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.
Deltok i høymessen. Fra venstre Øyvind Heggland (vikarprest i Nidarosdomen ), Stein Ellinggard (sokneprest Bakklandet, Lademoen), Andreas Grandy-Teig (sokneprest Nidarosdomen), preses Olav Fykse Tveit, domprost Kristin Moen Saxegaard, Marie Farstad ( kapellan Nidarosdomen), Ludvig Aasen (studentprest), Sheila Rosenthal (anglikansk prest) , Angelika Grandy-Teig sokneprest Lade, Kristina Bjårstad (kapellan Bakklandet, Lademoen, Lade), Sissel Smørvik (diakon Bakklandet, Lademoen), Steffen Torsteinsen Aune ( prest Bakklandet, Lademoen, Aase Laila (medliturg), Grethe Hagen (medliturg), Tone Gjævran (medliturg) og Ina Myrvang (klokker).
Tekst: Karina Lein, kommunikasjonsrådgiver, Nidaros domkirkes sokn