Biskopen i Nidaros var hovedtaler under feiringen av nasjonaldagen i trønderhovedstaden. Og hun benyttet anledningen til å reflektere over hvilke verdier som er verdt å fokusere på når det feires 17. mai i 2019.
Her er hele talen til biskopen:
------------------
Kjære alle sammen! Gratulerer med nasjonaldagen – gratulerer med 17.mai !
Hva er 17.maifeiring for deg? Gleden som et blaff i kroppen når du hører hornmusikken? Alle som ser på og vinker når du går midt i gata?
Du som er godt voksen, husker kanskje det året det var så kaldt. Du spilte i musikkorpset og fingrene blei stive. Eller at det plutselig var frislipp på is og brus, eller kanskje det året du var syk og ikke fikk være med?
Glede, norske flagg, nyutsprunget grønt, blå himmel, glade barn. Takknemlig for fred og frihet.
17.maitogene i Trondheim er flotte, og også i år har vi kost oss over oppbudet av kreativ utfoldelse, mangfoldet av deltakere med humoristisk skråblikk på seg selv og sin forening i toget! Det er et stort følelsesmessig strekk i nasjonaldagsfeiringa vår; moro i paraden i toget, plutselig løssluppenhet i matveien, en uendelig variasjon i klærne vi har på oss, glede over folkeliv og vår - og samtidig: det dypeste alvor: «Også vi når det blir krevet».
Min barndoms 17-maitog var i lite format, men det hadde faste stasjoner som jeg tror mange kjenner igjen. Toget gjorde alltid en sving om sykehjemmet for å hilse de som bodde der. Så stoppa toget ved to minnesmerker; ved bautaene over de omkomne på havet og for krigens falne. Etter hvert som vi blei større og bedre å lese, kobla vi disse navnene på minnesteinene med dem vi kjente. De var jo slektningene til våre klassekamerater eller voksne folk vi kjente. Fellesskapet hedret de som hadde lagt sitt liv i å holde verden gående og oppreist, eller gitt det i kampen for føda eller for friheten. Og ordførerens tale begynte alltid på samme måte: «Vi er et lite land og et lite folk». Slik fikk han også sagt noe viktig om fellesskapet – om «vi»-et . Fellesskapet, som utgjorde oss. Det Norge som vi var en liten del av.
For det er noe som holder oss sammen. Hva er det som gjør oss til en nasjon? Som gjør at vi kan snakke fint om nasjonalfølelse og kjærlighet til landet? Hva er det som er vårt felles hjerte? Som gjør at vi kjenner at vi hører sammen i et fellesskap?
Det finnes historier og forestillinger som binder oss sammen, som kan få oss til å tenke at dette gjelder oss, når vi synger «også vi når det blir krevet». For det blir krevd av oss at vi tar vårt ansvar – også i fredelige tider – at vi ikke bare peker på de andre, men at vi ser at fellessskapet. Det er vi som er her – sammen - akkurat nå.
For noen av oss er dette den første 17.maifeiringa vi er med på. Jeg vil si: Velkommen! Velkommen inn i fellesskapet, velkommen til byen vår! For noen er det første gang i Trondheim, som student eller nyinnflyttet: Velkommen til der også, ta del i fellesskapet av oss mange forskjellige, som hører til her!
Trondheim – denne byen som har så dype og rike røtter, bygd på både tro og vitenskap, denne byen hvor du ikke kan gå i biblioteket eller i banken uten å møte et skjelett eller gamle kirkeruiner; hvor klokkespill og kirkeklokker avløser hverandre. Dette er også byen hvor kunnskap, forskning og nyskaping er en viktig del av byens identitet og stolthet, og av det som driver oss framover. De rike og dype historiske røtter, den mangeartede nåtida, full av optimisme og framdrift, og planer og drømmer om hva framtida skal bringe holder oss sammen.
Mai er tog-måneden framfor noen; både den 1. og den 17. inviterer til å delta i tog. I år er det et annet tog som det var enda sterkere å oppleve: En fredag i mars kom det et tog langs Marinen, litt uorganisert – ingen musikkkorps, men med mange, mange bannere: «Det finnes ingen plan B», «Jorda har feber», «Få panikk nå!».
Skolestreiken for klimaet, og den store deltakelsen fra mange skoler var et sterkt syn. De som som vil ha en stemme, og som sier «Hva med oss?» Kanskje var dette den viktigste dagen på skolen i år? Toget viser hvordan vi er del av et større «vi»: Det som skjer ute i den store verden griper rett inn i våre liv.
Fellesskapet har fått nye utfordringer å handtere: Hva er «norske verdier» i en slik sak? Hvordan skal vi sammen forme framtida for oss selv og de som kommer etter? Hva betyr demokrati, likeverd, frihet – disse verdiene vi setter så høyt? Hva er et menneske – og hvordan møter vi hverandre med respekt og likeverd? Mer enn på lenge er det viktig at vi snakker sammen om disse spørsmålene – og er bevisste på hva vi velger å gjøre, og hvilke håp vi har for framtida. Framtida kan forandres. Det går an å nå et mål.
I mars fylte internettet 30 år. World Wide Web. Hvis du er gammel nok: kan du huske de første datamaskinene? Bittesmå skjermer i digre bokser. På disse 30 årene har den store verden kommet flyttende inn til hver enkelt av oss. Nettet har revolusjonert kommunikasjon og informasjon, og den har demokratisert tilgangen til kunnskap. Nettet har åpnet opp verden og de store sammenhenger for oss, og gitt oss nye måter å samarbeide på – ja det har forandret verden. Nettet har også blitt en viktig plattform for den som kjemper for ytringsfrihet og demokrati. Og som mange andre endringer: den bærer både godt og problematisk med seg.
«Cookies» er ikke lenger bestemors kaker, men små innretninger til å samle infomasjon om oss. Vi ser også at nettet også brukes til å spre hat, til å manipulere. Hvordan kan vi bruke forandringene og få til noe godt ut av det som utfordrer oss, og hva vil vi ikke ha?
17.mai er dagen for å snakke om «norske verdier». Hva betyr det for oss? Noen ganger opplever vi nå at disse ordene brukes for å stenge mennesker ute, til å avgrense de som ikke passer inn, som ikke svarer på disse verdiene på riktig måte.
Hva er de norske verdiene? At vi er likeens som alle andre? At vi holder oss for oss selv og hegner om våre privilegier ?
«Frihet og rettferdighet, solskinn og brød og ånd eies av alle!» Hvordan kan vi være et fellesskap som tar vare på det ?
Kjære alle sammen: Vi har bruk for mangfoldet. Norske verdier er å være trygg nok til å ønske flere inn i fellesskapet,- til å ta imot den som trenger vern, til å hente hjem uskyldige barn, norske statsborgere, som nå er fanget i flyktningeleire, til å la deres foreldre følge med, og konfrontere dem med det ansvaret de har; sørge for en rettferdig rettergang og måtte ta ansvaret.
I dette området av landet har vi et vanskelig kapittel i vår historie, kapittelet om alle barna som vokste opp i skyggen av sine foreldres politiske veivalg under 2.verdenskrig. NS-barn og IS-barn: det er én bokstav og 70 år som skiller dem. Hvilke feilgrep skal vi la være å gjøre på nytt ? Både rettferdighet og barmhjertighet hører med.
Demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter er norske verdier. De er nedfelt i Grunnloven og i vår rettsfølelse. Nestekjærlighet og tilgivelse stopper ikke ved dem vi liker. Nestekjærligheten gjelder for alle, den er universell. Det radikale i kristne og humanistiske verdier utfordrer oss fremdeles som fellesskap, men utfordrer oss til å se menneskets verd. Utfordrer oss til å blankpusse det de trodde på, de som levde og kjempet her før oss.
Nå er det vi som er det «Vi»-et i «også vi når det blir krevet» Nå kreves det av oss at vi tar avgjørelsene - om hvilke verdier som skal bo i byens og landets hjerte. Vi eier håpet om framtida. Framtida kan forandres. Framtida er fremdeles vår – «også vi når det blir krevet».
God feiring, god nasjonaldag, alle sammen: La oss glede oss over alt det gode som bor i byens og landets hjerte !
Sendt fra min iPhone