(Denne kronikken fra biskop Herborg sto på trykk i Adresseavisen, julaften 2018:)
En tidlig søndag i desember snakket programleder i NRKs morgensending med en innringer fra ei trøndelagsbygd. Tema var juleforberedelser. Innringeren fortalte oppglødd om alle oppgaver hun stod midt oppe i. Gaver skulle strikkes og gjøres ferdig, og hun skulle lage saltmat og kaker av mange slag. Skulle det bli ordentlig jul, måtte alt dette på plass.
Jeg kunne formelig høre hvordan programlederen i studio bleknet ved tanken på alle arbeidstimene som lå foran: Var det ikke et fryktelig stress å klemme seg gjennom alt dette på drøye to uker?
Innringeren hadde selv svaret: «Det er så mye glede knyttet til alle forberedelsene. For hver ting som er ferdig, er jeg litt nærmere jula. Da gleder jeg meg litt mer for hver dag.»
Forventningene lå så å si innbakt i arbeidet. Julegleden sivet ut av radiohøyttalerne og smittet oss som hørte på.
Og nå er vi her! Også vi som tar litt lettere på forberedelsene. Innringeren i radiosendinga er nok ferdig med sitt stramme program, og mange har som henne lagt ned utallige kvelds- og nattetimer for at familie og venner skal få ei så hyggelig og tradisjonsrik jul som mulig.
Andre har brukt mye tid på fellesskapet. De har bidratt på adventskonserter og kulturarrangementer og skapt gleden som finnes i å være sammen.
Det ligger mye usagt kjærlighet i alt som gjøres i disse ukene før jul. Ære være dem som på denne måten er med på å lage den fine veven av medmenneskelighet, fellesskap og solidaritet. Vi trenger den enda mer enn før!
I praktiske handlinger og omtanke for andre er mye ekte kjærlighet gjemt. Dette er idealer som sitter dypt i oss: Vi ønsker at så mange som mulig skal kunne oppleve fellesskap og omtanke i juledagene. Det er en kjærlighetserklæring som ikke stopper ved ens egen flokk eller ens egen familie. Den strekker seg ut i et større fellesskap. Vennskap, samhold og tilhørighet er viktig for oss. I hverandre og i fellesskapet finner vi også vår egen bekreftelse.
Julefred. Det er det vi ønsker oss aller mest. En fred som er både utenpå og inni.
Likevel er julehøytida også dagene da konstrastene blir særlig synlig. Den julefreden vi ønsker at alle skulle ha del i, er skjør eller fraværende for noen. Julehelga blir en urolig og utsatt tid, en arena for konflikt eller ensomhet.
«TV-en er min eneste venn. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde besøk» sa 87 år gamle Aud Kristiansen til NRK Trøndelag rett før jul i år. Mange av oss har blitt berørt av hennes historie om ensomhet; om å sitte for seg selv dag etter dag, kveld etter kveld, og samtidig vite at «fellesskapets høytid» nærmer seg på nytt.
Men det har også vært sterkt å oppleve hvordan Auds historie har vekket oss. I løpet av dagene etter NRK-intervjuet, meldte mange trøndere seg med ønske om å være «besøksvenner» for Røde Kors. Nå kan Aud se frem til en jul i fellesskap med helt nye venner, og for noen dager siden fikk vi igjen møte henne på skjermen, denne gangen sammen med sin nye besøksvenn Solveig. «Jeg har funnet meningen med livet igjen», fortalte Aud.
Den engelske poeten John Donne skrev på 1600-tallet «No man is an Island». I dette diktet formidler han noe om hvordan vi henger sammen i fellesskapet store vev: Det som angår én, angår oss alle.
Hvordan vil du bruke juledagene i år? Hva vil du oppleve og møte? Hva vil du gi andre? Hva kan du oppnå ved å gi oppmerksomhet, tid og omtanke til de du har rundt deg?
Og: Kanskje skal vi på første arbeidsdag etter julehelga være lydhør for at det kan være ulike historier om hvordan jula har artet seg? Kan vi være mer åpne for hverandres fortellinger – også de vanskelige?
Julefred. Kontrasten mellom den trygge del av verden og den som er herjet av ufred, konflikt og krig blir slående i disse dagene. I våre lokalsamfunn er mange urolige for slekt og venner som er på flukt eller bor i konfliktområder i verden. Hvordan kan vi som fellesskap romme deres bekymringer, komme dem i møte, og bygge videre på noe av det beste i tradisjonene våre: Fellesskap, likeverd og medmenneskelighet.
Det var ikke så mye julefred i stallen i Betlehem. Eller kanskje var det akkurat det det var, til tross for alt som kunne skape fortvilelse? Fortellingen om barnet som skulle forandre verden, rommer en dimensjon som er større enn oss. Etter denne natten er vi aldri forlatt og alene. Aldri overlatt kun til oss selv.
Julefred. En fred som kan bo i oss, også når verden utenfor vitner om noe annet. Gud er større!
Julefred. Vi ønsker oss det. Da er det vårt kall å bygge denne freden for og med hverandre. Om vi ønsker at barmhjertighet og medmenneskelighet skal virke mellom oss, er det også vår oppgave å være med på å skape den. Det er godt at mange har sett og skjønt at vi er mindre alene sammen!
Velsignet jul!
Herborg Finnset