Av Sara Ellen Anne Eira, leder i Samisk kirkeråd/Nidaros Biskop Herborg Finnset/Sør-Hålogaland Biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes/Nord-Hålogaland Biskop Olav Øygard.
Kronikken sto på trykk i Adresseavisen 22.01.2019
I 2018 feiret vi 70-årsjubileum for FNs menneskerettighetserklæring. Menneskerettighetssystemet er et godt verktøy i kampen for menneskers verdighet, likeverd og rettferdighet.
Den norske kirke er opptatt av menneskets verdi og mulighet for liv. Den kristne tanken om menneskets verdighet og likeverd var en viktig impuls i arbeidet med menneskerettighetene i sin tid. Arbeid for menneskers rettigheter er en del av kirkens oppdrag.
Høsten 2018 har vi i Norge sett to saker hvor det samiske samfunnet har bedt norske myndigheter vente med å iverksette vedtak i saker som er klagd inn for FN-organene. I begge sakene er spørsmålet om Norge bryter menneskerettighetene i saker som angår livsgrunnlaget for den samiske befolkningen.
Sametinget har også delt denne bekymringen, og har gitt uttrykk for at norske myndigheters avgjørelser i disse sakene ikke er i tråd med det samiske samfunnets rettsforståelse.
Først gjelder det saken om Jovsset Ánte Sara. Han fikk pålegg om å redusere sin reinflokk til 75 dyr, men godtok ikke pålegget fordi han mente at et så lavt reintall vil være det samme som å legge ned hans reindrift.
Han fikk medhold i Indre Finnmark tingrett og i Hålogaland lagmannsrett. Høyesterett fant under dissens 4–1 at vedtaket om å redusere reinflokken til Jovsset Ánte Sara var gyldig.
Sara har klaget inn saken til FNs menneskerettighetskomité, og ba før jul Stortinget om å slippe å slakte ned flokken til FNs menneskerettighetskomité har behandlet saken. Stortinget valgte å ikke etterkomme hans anmodning: De vil ikke vente på behandlingen i FN-organet.
Den andre saken er utbyggingen av vindkraftanlegg på Storheia på Fosen-halvøya. Olje- og energidepartementet har gitt konsesjon til utbyggingen, men alle tillatelser er ikke klare og det er fremdeles pågående rettsprosesser.
21 reindriftsutøvere i Sør-gruppen i Fosen reinbeitedistrikt/Fovsen Njaarke klaget i oktober 2018 vindkraftutbyggingen på Storheia inn for FNs rasediskrimineringskomité (CERD). Før jul i 2018 anmodet CERD norske myndigheter om å stanse anleggsarbeidene til de har fått behandlet saken.
Avslaget fra Olje- og energidepartementet begrunnes med at anmodningen fra CERD ikke er rettslig forpliktende for Norge. Departementet ber komiteen trekke tilbake anmodningen fordi den norske staten ikke har fått lagt fram sitt syn.
Uavhengig av hva man måtte mene om fakta i disse to sakene, viser de at den norske stats forvaltning av reindriften ikke er sammenfallende med hvordan det samiske samfunnet tenker om dette, og det må norske myndigheter ta på alvor.
Myndighetene i Norge handler på vegne av hele befolkningen. Når det samiske samfunnet så tydelig sier at det som nå skjer er galt, må norske myndigheter ta denne meldingen på alvor. Det må gjøres for å sikre likeverd mellom mennesker, og for å sikre at det samiske samfunnet også kan få utvikle seg etter deres egne premisser.
Forpliktelsen til å respektere menneskerettighetene er tett knyttet til spørsmålet om diskriminering. Vi er urolige for hvilken presedens det vil skape at Norge, som ønsker å være et foregangsland i FN-systemet, ikke følger opp CERDs anmodninger.
Kirkemøtet har understreket hver enkelt stats ansvar for å respektere, beskytte og oppfylle menneskerettighetene, slik de er uttrykt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter og de ulike menneskerettighetskonvensjonene. Disse kravene må vi også stille til oss selv her i landet.
Stortinget oppnevnte høsten 2018 en Sannhets- og forsoningskommisjon, som skal granske fornorskingspolitikk og urett begått overfor samer, kvener og norskfinner.
Etter kirkens syn går veien til sann forsoning gjennom sannhet, oppgjør, og gjenopprettende handlinger.
Derfor har Kirkemøtet ikke bare erkjent at kirken deltok i fornorskingen av samene, men også forpliktet seg på å bidra til at uretten ikke fortsetter – ut fra erkjennelsen av at forsoning tar tid.
For å få til en sann og reell forsoning, er det viktig at både sannhet, oppgjør og gjenopprettende handlinger finner sted. Da trenger man også å granske dagens strukturer, systemer, lovgivning og ressursforvaltning som angår det samiske samfunnet, slik at disse ikke lar gammel urett reproduseres eller finne nye former.
I forsoningens ånd bør statlige myndigheter derfor imøtekomme henstillingene i disse sakene slik at både Jovsset Ánte Sara og Fosen reinbeitedistrikt/Fovsen Njaarke får en reell mulighet til å få prøvet deres saker i FN-systemet uten at ytterligere skader skjer før sakene blir behandlet.