- Noen ganger har jeg fått være med på å dele ut nattverdsbrød og -vin til flere tusen ungdommer. Da kjenner jeg på at dette er det som først og fremst er å være kirke, sier Helga Haugland Byfuglien.
For noen øyeblikk har hun lagt fra seg mobilen, satt PC-en i hvilemodus og satt seg ned i kontorsofaen i Erkebispegården i Trondheim. Det var i denne byen hun fikk sin første prestejobb i 1978. Og det er herfra, og fra et tilsvarende kontor i Kirkerådet i Oslo, at hun har stått i tjenesten som preses.
- Når jeg sier utgangsordene i gudstjenesten, blir jeg minnet på at nåden og tjenesten er det helt sentrale. «Gå i fred» med den nåden du har blitt minnet på nå – og «Tjen Herren med glede». Det har vært det viktigste i min tjeneste som prest, biskop og preses, sier Byfuglien.
- Må være meg selv
Bispemøtets preses er leder for Den norske kirkes biskoper og således en naturlig frontfigur for kirken. Helga Haugland Byfuglien var først «valgt preses» etter den gamle ordningen, og ble deretter ansatt som Den norske kirkes første faste preses i 2011.
Siden den gang har hun ledet kirken gjennom vanskelige diskusjoner, representert i høytidelige sammenhenger, utfordret regjering og statsminister i krevende samfunnsdebatter og ledet nasjonale jubileer og feiringer. Hun har møtt kongefamilien jevnlig, og var i fjor høst med å lede konfirmasjonsgudstjenesten for prinsesse Ingrid Alexandra i slottskapellet.
- Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke kunne være noen annen enn meg selv, uansett hvem jeg møtte. Hver dag som preses har vært givende og innholdsrik, sier hun.
2. oktober 2011 ble Byfuglien innsatt som preses under en høytidelig gudstjeneste i Nidarosdomen. Innsettelsen ble direktesendt på TV og radio. H.M. Kong Harald, alle landets biskoper og en fullsatt domkirke omkranset henne på vei inn i den nye tjenesten.
Nå ser hun enden på denne delen av livet og karriéren. 25. og 26. januar markeres avskjeden for preses Helga Haugland Byfuglien i Trondheim. Først med kultur- og salmekveld i Vår Frue kirke på lørdag, deretter med NRK radio-direktesendt avskjedsgudstjeneste i Nidarosdomen.
Se mer info om avskjedsarrangementene her
Første kvinne
Helga Haugland Byfuglien har blitt vant til å stå i uenighet i kirken. I 1977 var hun en av de to første kvinnene som tok praktikum på Menighetsfakultet, for enkelte av de mannlige medstudentene var det så kontroversielt at skolen måtte ha to separate praktikumsklasser.
Da hun kom til Borg som biskop i 2006, var det kolleger i bispedømmet som ga tydelig uttrykk for at de var imot at kvinner skulle være prester eller biskoper. Og striden om hvorvidt kirken skulle åpne for likekjønnet ekteskap har preget hele hennes tid som preses.
- Jeg har vært tydelig på hva jeg mener i de ulike sakene, men det har også vært viktig for meg å se etter smertepunktet for de som er rundt meg. Jeg har ønsket å respektere og å åpne for ulike syn, og jeg mener det har bidratt til at ikke flere har meldt seg ut av Den norske kirke, sier Helga i dag.
- Debatten om likekjønnet samliv har gitt meg en utvidet forståelse av det å være homofil i kirken, og det har vært sterkt å møte mennesker som har stått i dette med hele seg. Jeg har tenkt på dem under de tøffeste kirkemøtedebattene, når retorikken har vært som hardest; hvordan er det å kjenne på at eget liv og identitet blir en sak på en møteagenda?
Kjenner sårbarheten
Når preses Helga forteller om en prestekarriére med mye ledelse, om hvordan hun har vært første kvinne med praktikum på MF, en av de første kvinnelige generalsekretærer i KFUM og første kvinnelige leder av Bispemøtet – så kan det virke som hun står like robust i alle sammenhenger og livsfaser.
Men da hun fikk påvist kreft i 2016, midt i gjerningen som preses, kjente også hun på det usikre i det i å være menneske.
- Det var et sjokk, rett og slett. Jeg hadde jo aldri vært ordentlig syk. Nå opplevde jeg hvordan jeg ikke lenger hadde kontroll, og hvordan angsten kunne ta tak, forteller Byfuglien.
Akkurat denne historien endte godt, hun var tilbake i jobb bare få uker etter kreftoperasjonen. Men erfaringen satt igjen som et nytt møte med frykten for å miste noen. Helgas far døde da hun var to år gammel, og hun har alltid kjent på sårbarheten i møte med sykdom i nærmeste familie.
- Mannen min, Tore, har vært en klok samtalepartner også i dette. Han har i det hele tatt vært min viktigste støtte i jobben som preses, forteller hun, og peker på styrken i å ha venner og nettverk med annen bakgrunn og hverdag. Slik har hun alltid fått muligheten til å koble av fra høytidshandlinger, medieopptredener og hektiske møtedager – og være bare Helga.
Brann og Barcelona
I tillegg er fotballen en viktig ventil. Byfuglien vokste opp et steinkast fra Brann stadion, og har alltid hatt et stort og bankende hjerte for de rødkledte fotballheltene fra hjembyen. Selv om hun medgir at det til tider kan være en påkjenning utover det behagelige å være supporter for et lag med vekslende resultater.
- Fotball er virkelig avkobling, og jeg lar meg både begeistre og frustrere, stort sett i takt med Branns resultater, sier hun. Så forteller hun entusiastisk om et av fjorårets høydepunkt, da hun og Tore var på hjemmekamp med Barcelona, et annet av favorittlagene i heimen:
- I tillegg til fotballgleden, ga besøket på Camp Nou en opplevelse av å være en del av et større fellesskap. Det har alltid tiltrukket meg, og jeg er ikke nødvendigvis veldig kritisk til hva som samler oss. I tillegg til fotballkamper på Brann stadion, har jeg hatt stor glede av både Billy Graham-kampanjer og ungdomsfestivaler.
Strikking og barnepass
Fra sofaen på preseskontoret i Trondheim begynner Byfuglien å referere fra den nyeste filmen hun har sett, den nå Oscar-nominerte «The two popes», som hun og Tore koste seg med her forleden. Filmen, som handler om pavene Benedikt og Frans og om det å møte nåden som fremskutt kirkeleder, berører erfaringer som Helga selv har gjort seg.
Filmen hentet også frem minnene fra Helgas eget personlige møte med pave Benedikt, under en audiens i Vatikanet. Der så hun det hun kaller den ytterste ensomhet i det å være øverste leder, noe hun selv også kan ha kjent noe av gjennom årene som Den norske kirkes tydeligste frontfigur og Bispemøtets øverste leder.
Ensomt blir det imidlertid ikke å være pensjonist hjemme i Oppegård, i Nordre Follo kommune i Viken (tidligere Akershus) fylke. Hun har familien bosatt i nærheten. Og hun ser frem til god tid til å lese og drive håndarbeid. Hun håper også å kunne engasjere seg i lokalmenigheten.
Og ikke minst: Nå kan Helga være bestemor på heltid. Selv om barnebarna har gitt uttrykk for at det er stas å kjenne en som «kjenner kongen», blir det enda bedre å ha utvidet tilgang på bestemor og barnevakt.
- Jeg håper å være mer disponibel, rett og slett. Skulle et barnebarn være syk en dag eller ha skolefri, så kan jeg steppe inn.
- Skal du skrive memorarer, kanskje?
- He-he, det er mange som har spurt om jeg skal skrive bok. Men det har jeg ikke tenkt altså. Jeg skal nyte friheten og er helt sikker på at jeg finner noe å «putle» med. Jeg hører folk si det kan være travelt nok å være pensjonist, sier Helga Haugland Byfuglien.