Biskop em. Tor Singsaas
Samenes nasjonaldag / Samefolkets dag 2024
Preken Tekst; Matt. 22, 34-40
Læhkoe saemiej åålmegebiejjine
Gratulerer med Den samiske nasjonaldagen, Samefolkets dag.
Det gir sterkt mening å feire dagen her ved det samiske alteret i Nidarosdomen, - innviet i 2017 på 100 årsdagen for det første samiske landsmøtet 6. februar 1917. Alteret er laget av den sør-samiske kunstneren Folke Fjallstrøm. Han har gitt oss et sterkt talende alter. Materialet er i bjørk, oljet og bearbeidet etter samisk tradisjon. Ornamentikken har også dype samiske røtter, og har klare budskapsbærende og identitetsskapende elementer.
På denne dagen i 2017, med denne innvielsen av alteret, inntok samefolket Nasjonalhelligdommen, og gjorde den endelig til sin. Kristus står sentralt i alteret, bærer umiskjennelig samiske trekk. Kristus har slått opp sitt telt, slik det står skrevet i prologen i Johannesevangeliet på gresk, - og han tatt bolig hos samefolket, - og er blitt en av dem, - slik han har gjort det med alle folk på jorden.
Alle tilhører vi ham, - og han bærer våre ansiktstrekk. Slik finner vi Kristus synliggjort rundt om på jorden med ulik hudfarge alt etter hvilket folk og etnisk gruppe som hyller ham som sin. Slik vi og kjenner hovedmotivet i alterpartiet i Hamar domkirke hvor Henrik Sørensens maleri av den oppstandne Jesus Kristus.
Kristus-skikkelsen fremstår med et nordisk utseende, lys i huden, og med kort, blondt hår. Kristus tar bolig blant alle mennesker på jord, og identifiserer seg, og gjør til sitt folkets historie, levesett og hverdagens mange utfordringer. Gud er er på jorden blant sine skapninger.
Sørsameprest Bierna Bientie holdt prekenen under innvielsen av alteret her i Domen 6. februar 2017. Han henviste til patriarken Jakob som hørte plutselig Gud tale; «Jeg er Herren, din far Abrahams og Isaks Gud. Gud presenterte seg som forfedrenes Gud. Og Jakob bygde seg et alter på det sted dette skjedde. «Skulle vel Gud presentere seg slik i dag for samefolket?» spør Bierna. «Ja,» sier han videre; «Jeg er dine forfedres Gud. —— Jeg er Gud for dem som var samlet her til det første samiske landsmøtet. Jeg er Gud til Elsa Laula og Daniel Mortenson, initiativtakerne til landsmøtet.»
Elsa Laula Renberg som tidligere i dag er blitt hedret med en tavle på Metodistkirkens vegg for sin innsats for samefolket i 1917. Bierna trekker opp de lange linjer for det samiske folket, som et Guds folk som aldri ble glemt av vår Herre. - gjennom dets lange, lange historie, - og som endelig fikk bekreftet sin identitet som gudsfolk her i Nidarosdomen den dagen. Det er bygd et alter for det, - et forsoningens alter, - i denne katedralen som til da hadde vært så taus om det samiske folket som har levd her ved siden av det norske.
Derfor ble 6. februar 2017 en så stor dag for det samiske folket her i Nidarosdomen, - Det ble bekreftet som et Guds folk i Nasjonalhelligdommen. «Mester, hvilket bud er det største i loven?» En lovkyndig blant fariseerne spurte etter at de hørt at Jesus stoppet munnen på saddukeerne. Jesus svarte; «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort; Du skal elske din neste som deg selv. På disse budene hviler hele loven og profetene.
I år feirer vi 750 årsjubileum for Magnus Lagabøte sin Landslov. Den er unik, - den la på mange måter grunnlaget for vår rettsoppfatning for ettertida her i landet. Den kan enda være den som bærer med seg idealene i vårt lovverk, i vår rettsoppfatning og rettspraksis i dag. - Fortsatt en viktig ledetråd og et vesentlig korrektiv i dagens lovgivning, rettspraksis og rettsoppfatning. Jeg uttrykker dette ikke minst retorisk, i lys av Fosen-saken og en rekke andre saker som berører samenes rettigheter som folk og enkeltmennesker.
Professor i rettshistorie ved Universitetet i Oslo, Jørn Øyrehagen Sunde har i sine spennende og innsiktsfulle forelesninger om Magnus Lagabøtes Landslov påpekt at det spesielle ved loven var at den bygde på kristne verdier på en ny måte. Loven gikk enda nærmere, - tettere på Jesu egentlige budskap, - Jesu konkrete handlinger i folks hverdagsliv. Kong Magnus var inspirert og sterkt påvirket av fransiskanerne, av deres «opphavsmann», Frans av Assisi som levde tidligere på 1200- tallet. Han sa alltid; «Den minste først». Frans skulle vise seg å bli en enorm revolusjonerende kraft i ei maktsyk pavekirke. Han snudde opp/ned på maktforholdene, - i synet på mennesket «Den minste først»!
Øyrehagen Sunde påpeker at Landsloven av 1274 var den første landsdekkende lov, og den tok spesielt hensyn til hjelpetrengende og mennesker uten makt, - til kvinner, barn og fattige. En skulle lytte til de uten stemme. Loven representerte et nytt menneskesyn. Landsloven var blant annet tuftet på den teksten vi har hørt lest fra Matteusev. om « De to store bud». Men konkretisert med ord fra Salme 85,11, «Miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre». Guds fire døtre er disse fire ordene blitt kalt i tradisjonen og i den gamle kristne litteraturen. Miskunn, sannhet, rettferd og fred. Ord som kommer fra Guds hjerte.
Vi finner fire døtre som skulpturer på Vestfronten med hvert sitt kjennetegn. Jeg tenker; så viktige er de betraktet for nasjonsbygginga i landet vårt, - i dens rettsoppfatning og rettspraksis at «de 4 søstrene» har fått plass på Nasjonalhelligdommens Vestfront. Som skulpturer på Vestfronten anskueliggjør de hva dette betyr, og de står der som en påminnelse til alle tider; «Den minste først» I følge Landsloven skulle alle kunne ha et ord med i laget om domsavsigelsene, - om de var rimelig eller ikke, - blant annet vurdert ut fra de 4 døtrene. Selv den minste, - den stemmeløse. Den sterkeste skal være den minstes, svakeste forsvarer. Slik til enhver tid. Kjenner vi dette igjen i dag? Den kristne barmhjertighetstanken?
750 årsjubileum for Magnus Lagabøters landslov i år. Et viktig jubileum! Loven gjaldt i over 400 år. Landsloven ble avløst av kong Christian 5.`s Norske lov av 1685. Så kan vi spørre; Ble disse fire døtrene, ord-døtrene videreført i det nye lovverket? Og kan vi treffe på dem og kjenne dem igjen i dagens lover, rettsoppfatning og rettspraksis? Disse begrepene miskunn, sannhet, rettferd og fred var selveste testen på livskvaliteten i samfunnet vårt.
Vi savner dem i Altasaken, - Fosensaken, - og de er og et viktig memento nå når Stortinget skal følge opp Sannhets- og Forsoningskomisjonens rapport om fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. De to store bud; «Du skal elske Herren din Gud, din neste og deg selv.»; Så sa jeg at Salme 85,v. 11 var en konkretisering, nærmest satt på formel hva dette betyr i praksis; i samfunnet, «Den minste først», - vise miskunn, barmhjertighet og nåde, - være sannhetens forsvarer, - være rettferdig, - skape fred, forsoning.
Men dette gjelder også oss som enkeltpersoner; overfor min Gud, min neste og meg selv; Vise miskunn, barmhjertighet, nåde. Være sann, ikke fare med fusk. Være rettferdig. Bringe fred, - være et forsoningens menneske som bærer med seg den nye start for livet. For slik er Gud, - som stadig i livet påminner oss Guds 4 døtre, våre 4 søstre; Miskunn, sannhet, rettferd og fred.
Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.
Amen