Biskopens påskeandakt kan også leses her på nordsamisk, og her på kvensk
Akkurat som ved våre egne møter med døden blir uvesentligheter og småprat skjøvet til side. Det er alvor. Vi er ved kjernen av vår eksistens, og i møte med oppstandelsen mister selv ordene noe av sin betydning. «Død er døden», skriver Grundtvig i vår mektigste påskesalme, «Påskemorgen slukker sorgen». Setningen er absurd, men likevel fantastisk i sin motsetning, for når døden er død, er alt annerledes, er alt endret. I salmen «Vidunderligst av alt på jord» bruker samme salmedikter enda merkeligere ord når han skal beskrive Guds rikes herlighet, slik det er etter oppstandelsens morgen; vi kan le av banesår, «og springe over grave». Det er dristige og grenseoverskridende bilder, og også ganske morsomt, i alle fall om vi tenker konkret. Og dette synger vi fordi dødens død er så ut over fatteevne gledelig.
Men hva betyr oppstandelsen, hva er meningen med den? Jo vi tror, eller i alle fall håper, at over verden og over våre liv er det lys som skinner mot oss fra framtiden, fra evigheten, fra oppstandelsen. Vi ser riktignok som i et speil, men likevel bryter gudskreftene inn i vår tid allerede nå. Og her er den kristne trua i slekt med mange andre håp – om at en dag skal noen ny skje; skal fattigfolk få brød, våpnene smis om, fred vinne fram og undertrykte skal settes fri, slik Jesus proklamerte i sin første tale (Luk 4,18 f). Håpet om frihet og legedom for den fattige og undertrykte, og kampen mot utplyndring av naturen, er en dyp tone i Bibelen.
Men Bibelens budskap går enda lengre enn de vakreste bevegelser som bygger på solidaritet og rettferdighet. I den kristne troa er som nevnt selv døden død. Det Edvard Munch så virkningsfullt maler om; det likbleke, skremmende, tomme rommet døden kan være. Også den tror vi er overvunnet. Og her går troa lengre enn alt samfunnsmessig og politisk håp. «Av jorden skal du igjen oppstå», sier vi ved graven. Og vi kan tro og håpe at det er sant.
Igjen må vi nok ty til bilder. Både Bibelen og salmene i salmeboka bruker bilder om kornet eller frøet som legges i jorden om høsten, og planten som ufattelig nok på våren spirer etter den lange vinteren, her i Nord-Norge av og til opp av snøen. Det er ufattelig, likevel skjer det. Og vi kan tro at lyset fra oppstandelsen og framtida kan skape noe like ufattelig som både rommer våre kropper, uretten i samfunn, skadene naturen utsettes for og livet selv; at døden dypest sett er død, fullt og helt.
Gledelig påske!
Stig Lægdene
Fungerende biskop