"Selv om staten og kirken har skilt lag, har ikke folket og kirken gjort det."
81,8 % av befolkeningen i Nordland er medlem i Den norske kirke.
«Dette er et imponerende høyt og stabilt tall» forteller biskop i Sør-Hålogaland Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, sett i lys av at landsgjennomsnittet er på 72% (tall fra Kirkerådets årsrapport 2016).
Bispedømmets visjon er å være en åpen folkekirke med Ei åpen dør, i tro håp og kjærlighet.
15. mars publiserte Statistisk sentralbyrå (SSB) foreløpige tallmateriale for Den norske kirke for 2016.
Framtidsutsikter for kirken i Sør Hålogaland bispedømme
1.januar dette året gikk Den norske kirke over fra å være statskirke til å bli en fri folkekirke.
Den norske kirke har vært statskirke i nesten 500 år, og var et resultat av reformasjonen som vi også markerer særskilt dette året. Helt frem til 2012 stod det i paragraf 2 i Grunnloven at den evangeliske lutherske religion var Norges statsreligion. I 2008 ble partiene på Stortinget enig om en prosess for å avvikle statskirken, i 2012 kom de nye Grunnlovsbestemmelsene og fra 1.1.2017 er skillet fullstendig. Men selv om staten og kirken har skilt lag har ikke folket og kirken gjort det. Og Grunnloven sier fortsatt at kirken skal være en landsdekkende folkekirke. Den nye paragraf 16 i Grunnloven sier
«Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje».
Båndene mellom Den norske kirke og folket er sterke i Sør Hålogaland bispedømme. Sammen med Møre og Hamar er vi det bispedømmet som har høyest prosentantall medlemmer, 81,8 % av befolkningen i Nordland tilhører Den norske kirke. Selv om vi ikke lenger er statskirke vil vi derfor fortsatt ha mange funksjoner og oppgaver som en folkekirke med stor majoritet av befolkningen som medlemmer.
I den nye paragraf 16 i Grunnloven står det at Den norske kirke forblir Norges folkekirke. I tillegg til at kirken er en folkekirke i lys av sitt medlemstall, er det kanskje viktigere at kirken har en oppgave som folkekirke. Å være folkekirke betyr bl.a. å være landsdekkende. Den geografiske inndelingen som vår kirke har er et klart bilde av kirken i så måte. Kirken er ikke inndelt etter hvem medlemmene er, hvor aktive de er, ikke etter en spesiell teologisk retning, men etter geografi. Denne kirkemodellen er meget viktig for den sammenheng kirken står i med folket, det er folket på hvert sted som er menigheten, er kirken, og det er ingen andre forutsetninger på å være med i dette fellesskapet enn å være døpt medlem.
Vår kultur er gjennomsyret av kristne verdier og synsmåter. Selv om vi de siste årene er blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn ligger den kristne kultur og forestillingsverden som premiss for mye av det vi omgir oss med. Det er vanskelig å forstå litteratur og annen kunst i vår kontekst uten den kristne referanseramme. Den fineste musikken er kanskje kirkemusikken, lovgivningen vår bygger på mye av den kristne etikken. Det er viktig å være bevisst på alt dette i møte med nye strømninger. Mye av det etiske tankegodset har vi felles med både ikke religiøse livssyn og andre religioner, mye av ansvaret for skaperverket står vi sammen med alle andre gode krefter i. Dette må vi utvikle mer og mer, slik at vi både er bevisst på hvilken kristen kultur vi er en del av og slik at vi samtidig kan være i dialog og samarbeid med det som er nytt og de som tenker annerledes. Religionsdialog er et stikkord her, og det er en viktig vei å gå for å skape samfunn hvor mennesker med ulik tro og livssyn lever sammen. Dette er et felt hvor vi trenger å skape arenaer også i vårt bispedømme.
Kirken er blitt skilt fra staten, men den er fortsatt en folkekirke med mandat i verden. Vi skal fortsatt være til stede i gravferdsarbeidet, når det skjer store ulykker, når barn skal døpes og når ungdom skal lære om livet. Vi vil være der med gode tilbud til barn, slik at de små blir kjent med den kristne tro og de verdier de står for. Derfor vil trosopplæring være mer og mer viktig, og vi må gå nye veier for å nå vår tid. Vi vil være der med kunst og kultur og musikk som beriker livet.
Hvordan Den norske kirke vil bli finansiert fremover er svært viktig for kirken i Sør-Hålogaland. Premissene som ligger i Grunnloven i dag er at kirken fortsatt skal ha sin hovedfinansiering fra stat og kommune, men dette kan bli endret. Høringen våren 2017 om dette vil være viktig for vårt bispedømme. Med vårt folkekirkepreg og geografi vil en offentlig finansiering være vesentlig for å kunne være landsdekkende. Samtidig er den kommunale finansieringen viktig for kirkens rolle i lokalmiljøene. Kirken er identitetsskaper for mye av historien og tradisjonene og tilhørigheten i de ulike lokalmiljø i vårt bispedømme.
Noe av det aller viktigste i det kristne menneskesynet er at alle mennesker er like mye verd. Dette er det avgjørende at vi aldri holder opp å kjempe for. Kirkens stemme er særlig vesentlig når det gjelder kriterier for abort, hvordan funksjonshemmede av alle slag tas vare på og sees på som en ressurs, hvordan vi forholder oss til alle som på en eller annen måte faller utenfor det vellykkede livet, rusmisbrukere, ungdom med spisevansker eller selvskading og psykiske vanskeligheter, de som ikke klarer å finne eller holde på et arbeid, de som dropper ut av skolen, de gamle og syke, de som selv ikke har noen stemme, til hvordan vi behandler de av oss som er homofile, lesbiske og transepersoner, hvordan likestillingen mellom kjønnene ivaretas. Om vi ikke er en statskirke lenger skal kirken fortsatt stå på barrikadene for et samfunn som har plass til oss alle og som legger til rette for gode liv også for de som strever ekstra eller er såkalt kostnadskrevende for samfunnet.
Konkret har dette gitt seg utslag i at vi i bispedømmet har tilsatt rådgiver med hovedansvar for integrering, og at vi har en diakonirådgiver som både arbeider med tradisjonell diakoni og med diakoni i forhold til grønne menigheter og flyktninger/asylsøkere. Vi deltar i arbeidet for flyktninger og asylsøkere i mange lokale menigheter.
Vårt mål er å være en kirke folk kan identifisere seg med, som er til stede i lokalsamfunnene i hele Nordland, og som tar sitt samfunnsansvar på alvor. Slik det også er definert i vår visjon «En åpen dør- i tro, håp og kjærlighet»
Biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, aj326@kirken.no Mobil: 41804788
Kirkefagsjef: Torkel Irgens, ti886@kirken.no Mobil: 90831739