«Jasskit. Månnå lev. Allit balá!»
«Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde!» (Mk 6,50b)
Det er Jesus sine ord. Vi husker fortellingen. Disiplene i en liten båt langt ute på Genesaretsjøen. Den kraftige vinden som tar seg opp. Bølgene likeså. Mens noen av dem tviholder i årene, er det andre som tviholder i båtripa. Da plutselig kommer Jesus, gående – på vannet.
En enkel liten båt på opprørt hav.
Ikke bare ett, men to sterke og livsnære bilder som vi forstår utmerket godt, vi som bor tett på havet og elementene. I flere av kirkene i Hamarøy, og sikkert mange andre steder i bispedømmet vårt, finner vi disse bildene. Havet, vannet, så lunefullt og farlig, og samtidig så livgivende. Og båten. I det ene øyeblikket trygg og livsnødvendig, i det neste slås den til pinneved. Jeg har selv mistet noen av mine aller nærmeste på havet.
I møte med korona-viruset er det lett å se for seg at vi alle er i samme båt, på den samme planeten. Fra en gang å være stor og trygg, kjennes den plutselig så liten og utrygg. Likevel er det her vi lever, sårbare og gjensidig avhengige av hverandre.
For meg har livet i båten, ja i den store verden, lenge vært et trygt sted. Helt fra jeg som 16-åring dro til USA første gangen som utvekslingselev, har jeg opplevd å bli tatt godt imot. Resultatet er at jeg i dag har nære relasjoner mange steder i verden. Viktige relasjoner som også har utfordret meg på troen. Hvem er egentlig Gud, hva vil han og hva gjør han? Og like viktig, hvem er jeg selv?
På Genesaretsjøen var disiplene totalt uforberedte på å se Jesus gå på vannet. Enda de kjente han hadde de ikke sett alt. Derfor skrek de høyt, i redsel. Jeg tenker at dette er meg.
I en e-post her forleden, til sørstats-baptisten Steve, en nær venn av meg gjennom mer enn 40 år, betrodde jeg meg: -Jeg ser stadig etter Jesus! Hvor er han, hva vil han? Svaret jeg fikk var kort og greit: -Fortsett å se, fortsett å be. En dag får vi se alt.
Fortellingen om Jesus og disiplene på Genesaretsjøen har gitt meg ikke bare et glimt av meg selv, men også av Gud. Jesus, Gud har ikke til hensikt å la båten, og oss med den, seile sin egen sjø. Han har ikke satt seg på gjerdet som passiv tilskuer. Han kommer oss i møte også nå. Han setter seg i båten, akkurat som den gangen. Ja, selv ordene han sier er de samme: Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde!
Jeg merker at fortellingen om Jesus og disiplene på Genesaretsjøen har gitt meg håp. Ja, det er mye jeg ikke ser, men det viktigste er likevel like foran øynene mine: Jesus, han som går på vannet.
I et intervju i Nitimen forleden dag satte sosialantropologen og forskeren Thomas Hylland Eriksen ord på håpet mitt.
-Store kriser har alltid skapt endringer, sa Hylland Eriksen
-Det vil denne krisen også gjøre.
-Kan det være at korona-krisen viser oss veien ut av den enda større klimakrisen, at det virkelig er mulig å leve på en annen måte enn vi gjør i dag?
Jeg kjenner et håp i meg, at den sakte pulsen som nå er kommet over meg og oss alle, skal feste seg, og at vi gjennom det som nå skjer, plutselig vil oppdage at også vi kan gå på vannet.
