Lenke til bibelteksten 1. Korinterbrev kapittel 12, vers 12-27
Hvem er du?
Hvem er vi når vi ikke kan være sammen? Har vi en tilhørighet når vi er alene?
Noen sier at vi blir til i hverandres øyne, og jeg forstår tanken. Men nå, når vi ikke kan møtes, prates ansikt til ansikt, småknuffe og spøke, synge sammen, hjelpe hverandre med en vrien snøfreser, eller med strikketøyet, hvem er vi da?
Det er godt å være sett. Det er godt at noen kjenner oss, vet hva som er godt og vondt i våre liv og hverdager. Nå når så mange av oss kjenner på sårbarhet ville det vært fint treffes, få fortelle om våre bekymringer og det vi gleder oss over – komme til de kjente og kjære stedene og menneskene. Hvor er det kjente nå?
«med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp», skriver Paulus.
Som skapt, døpt og elsket av Gud er vi del av noe stort. Vi er del av den kristne kroppen, med et fellesskap som er mye større enn oss. Det gjelder, selv om vi ikke ser hverandre. Denne kroppen inneholder mye mer enn det hver enkelt av oss kjenner, våre følelser og tilbøyeligheter. Den overskrider våre evner og vår tilkortkommenhet, våre ønsker og ambisjoner, det vi får til og er glade for, det vi savner eller er redde for.
Vi kan lure på hvor den er, denne kroppen som vi hører til. I Korinterbrevet skriver Paulus om fellesskapet som har sin grunn i Gud. Han skriver om evner, om nådegaver – det vi har fått, ikke det vi har skaffet oss. Til alle tider har det vært noen som har fått en mer fremtredende plass, i offentligheten, i samfunnet, kanskje til og med i menigheten. Andre har kjent seg uviktige og har aldri blitt løftet frem. Når vi er hver for oss, kan det hende vi ser at skillelinjene mellom oss ikke er så klare. Det er mer vi har felles enn det er som skiller oss – vi er alle hjemme, vi har alle en viktig oppgave i å ta hensyn til hverandre.
Kan hende Paulus ville gledet seg over noe av det som har skjedd i det siste – nå også i Norge. I disse dagene der coronaviruset styrer så mye av livene våre, har det vokst frem en ny bevissthet om fellesskapet oss mennesker imellom. Føtter som går med nye varer mot hyllene, armer og hender som svinger mopper og vaskekluter – vi ser tydelig at de er en viktig del; de gjør kroppen hel. Mennesker som sjelden har opplevd applaus for jobben de gjør blir nå løftet frem. Når vi kjenner at fellesskapet utfordres, oppmuntres vi alle til å støtte og gjøre tjeneste for hverandre.
Kanskje merker vi betydningen av fellesskapet på et annet vis nå enn vi pleier, som et savn etter det helt vanlige. Vi kan til og med savne de vi pleier å være uenige med, eller endatil de som irriterer oss. Det kan være de som får oss til å strekke oss lenger, gjør at vi må lete frem grunnverdiene våre, handle og argumentere ut fra det vi synes er rett. Hva er det vi bygger livene våre på? Hva er det vi velger som basis for ønskene og valgene våre?
Nå må vi gjøre valgene våre alene. Eller kanskje ikke, for kroppens helhet bygger på at alle lemmene har samme omsorg for hverandre. Som del av Kristi kropp må ingen bære eller klare alt alene, vi bæres og virker sammen. Vi har en plass som er vår, og i dag og alle dager kan vi vite at uansett hvordan vi har det og hva vi gjør, så er vi bundet sammen. Det utfordrer og det oppmuntrer, og gjennom alt kan vi vite at som del av denne kroppen er vi ikke bare bundet til hverandre, men til Gud, som er livets kilde. Ingen er mindre viktig eller mer alene i dette fellesskapet, for Åndens usynlige bånd holder oss sammen.
Vær ikke redd – dette båndet brytes ikke, uansett hva som skjer i verden. Kroppen utgjør en enhet. Lider du, lider resten av kroppen med. Har andre det vondt, er det vår felles lidelse. Med kraften fra Gud, selve livets kilde, kan vi leve disse dagene. Med kraften fra Gud kan vi se etter vår plass og oppgave, enten det er å være stille og kjempe for å holde motet oppe, eller det er å gjøre tjeneste for naboer eller medmennesker i flyktningleirer eller for de som håper på rent vann fra Kirkens Nødhjelps fasteaksjon. Du hører til!
Gud velsigne deg. Gud velsigne oss alle, på vår plass
----------------------
Gud i himmelen og på jorden
Vær oss nær
i vår hjelpeløshet
i vår kamp mot mismot og ensomhet
i vår lengsel etter fellesskap
Vær oss nær
i vår frykt for dagen i morgen og om et år
i vår fortvilelse over ikke å kunne være sammen med dem som kunne trenge vårt nærvær, nå mer enn noen gang
Vær oss nær
når vi hoster og kjenner oss fanget
når kroppen ikke lystrer vår vilje
når solens stråler plager oss med sitt rop om å dra ut
Vær oss nær
når vi kjenner oss små og utilstrekkelige
når vi overmannes av mørke tanker og håpløshet.
Vær oss nær
som Skaper, Frigjører og Livgiver
Løft våre hjerter
så vi ser livet i deg,
erindrer fellesskapet i Kristus og kjenner Åndens milde pust på vår panne
Din er makten og den evige tilstedeværelsen
Takk for dine løfter
om fremtid og håp
om din fred som overgår all forstand
om at du vil fullføre din gode gjerning, like til Jesu Kristi dag
Takk for at vi kan overgi oss til deg, idet vi synger
I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd.
Du som forløser meg, Herre, du trofaste Gud.
I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd.
Amen
«I dine hender» står i Norsk salmebok 2013, nr. 941.1