Etter et år preget av mange dårlige nyheter kan en fristes til å lukke både øyne og ører for om mulig å berge julestemningen. Men dette har aldri vært en god strategi. Livet og virkeligheten er fylt av kontraster, og det nytter lite å fornekte de mørkere sidene ved tilværelsen. Hvis vår julefeiring ikke kan romme både det gode og det vonde i livet, er det mange som blir stående på utsiden.
Forresten er det nettopp «virkeligheten» som er juleevangeliets nedslagsfelt. Når Gud lar seg føde inn i vår verden, er omgivelsene så enkle og fattigslige som var det i et bomberom i Kyiv. Det skjedde i en stall, fordi det ikke var plass for ham noe annet sted. Og noen dager seinere ble barnet i stallen en flyktning. Kong Herodes iverksatte en klappjakt på alle guttebarn under to år, og den lille familien unnslapp så vidt.
Millioner av mennesker på flukt kan kjenne seg igjen i den sårbarheten juleevangeliet rommer. Mange finner trøst i at også Gud har kjent ondskapen, kulden og hatet på kroppen. Vi kan lett komme til å idyllisere fortellingen om den første julen. Det er fristende å sile ut det vi ikke er så komfortable med. Men da kan vi komme til å gå glipp av det vesentligste.
Sigrid Undset skrev for mange år siden at det er vanskelig å lese den historien som Bibelen forteller, som om det skulle være en ny historie. Men den var ny da den ble skrevet, og de første menneskene som hørte den, var ikke i nærheten av det vi kaller julestemning. De var jo slett ikke vant til å feire jul.
Det tok noen århundrer før de kristne begynte å feire jul, men julens innhold var umistelig for dem lenge før man fastsatte årstall eller dato for frelserens fødsel. Juleevangeliet var en tekst for alle dager, for hele året, ja, hele livet. Det handler om en kjærlighet som overvinner alle hindringer, et gudsnærvær midt i angst og ensomhet, en glede og en trøst midt i vanskeligheter og motgang.
Englene på Betlehemsmarkene varslet en glede som skulle være for hele folket, uavhengig av hvilken situasjon mottakerne var i. En slik glede kan ikke forankres i varme følelser eller være avhengig av den rette stemningen. Siden livet rommer både lykke og fortvilelse, suksess og nederlag, helse og sykdom, må denne gleden kunne tåle både det gode og det vonde. Det er mange mennesker som kan fortelle om opplevelsen av at lyset blir sterkest når mørket er som dypest. Mange har opplevd at Gud finner sin vei til oss når alle utveier ser ut til å være stengt.
Den virkelige julen kan ikke avlyses. I Betlehem er det noen som lager engler av glasskår som ligger igjen i gatene når det har vært skyting og etter at militære tanks har kjørt forbi. Det er noen som ser muligheter også i glass som er ødelagt på grunn av ufred og krig. I områder der en skulle tro at folk har mistet håpet om fred, er det noen som faktisk lager engler av glasskår.
Betlehem var preget av ufred også på den tiden da Jesus ble født. Det var soldater, fattigdom og redde mennesker. Jesus ble født blant kuer og esler, geiter og sauer. Han hadde ingen barneseng, bare en krybbe som dyrene spiste fra.
Det er dette barnet englene synger om. De skjønte at om Gud skal komme til oss alle, må han komme slik vi alle er kommet til denne verden – som et lite barn. Englene forstod at om Gud skal være alle menneskers Gud, må han ha kjent hvordan det er å være fattig og sårbar i denne verden.
Til alle tider har juleevangeliet tent håpet om og næret troen på en kjærlighet som er sterkere enn hatet og dødskreftene. Denne unike perlen av en fortelling vitner om den nakne troens triumf over alle de forhold og faktorer i verden som truer med å gjøre troen til skamme.
Jeg synes salmedikteren Svein Ellingsen får dette fram så fint i disse strofene:
Håpet får gripe det kommende daggry!
Englenes lovsang skal sprenge vårt mørke.
Se, her blant mennesker finnes Guds bolig.
Ingen er lenger alene på jorden.