Vigselsliturgien (ordene som blir sagt) revideres og endres fra tid til annen. De liturgiene kirka bruker i dag, har holdt seg overraskende godt fra 1889 til nå.
Når vi tenker på kirkebryllup, kan det være vi tenker på orgelbrus og hvit brud, rørte mødre, far som fører datteren opp kirkegulvet, små og store brudepiker og brudesvenner som skaper spenning og nydelige bilder, brudebukett, stoler som står plassert i koret og gir plass til forlovere og brudefolk, utgangsmarsj og riskasting.
Dette og en god del til, hører til «tilbehøret», det avspeiler og symboliserer ulike ideer, tenkemåter og skikker gjennom tidene. Vi tror at håndslaget («Så gi hverandre hånden på det») er svært gammelt, kanskje helt fra førkristen tid. I det gamle norrøne ættesamfunnet var ekteskap en avtale inngått mellom to ætter, og avtalen ble beseglet ved håndtrykk. I førkristen tid var det ingen forutsetning at bruden gav sitt samtykke, dette ble først anerkjent utpå 1200-tallet etter sterkt påtrykk fra kirka som lærte at ekteskap var en avtale mellom mann, kvinne og Gud. Enda lengre tok det før kvinner fikk juridiske retter på alle felt på linje med menn. Det er rimelig å tenke seg at skikken med far som følger bruden til alteret, avspeiler dette.
Skikken med overlevering av ring er kjent fra rikfolk helt fra senmiddelalderen. Ringene var knyttet til forlovelse i mange hundreår, men kom inn i vigselsliturgien av 1977. For øvrig har forskjellen på forlovelse og vigsel vært ganske utydelig i lange perioder av vår historie.
Ordene i vigselsritualet har også gamle aner, ikke minst grunnspørsmålene til både brud og brudgom som kom på plass i middelalderen: «Vil du ha NN, som står ved din side, til din ektefelle» og «Vil du elske og ære henne/ham og bli trofast hos henne/ham i gode og onde dager inntil døden skiller dere?» (nåværende ordlyd 2003/2017).
Men ordene i vigselsritualet blir også påvirket av nåtiden. I ritualet fra 2003 fikk vi innført en ny utgave av spørsmålet om å elske og ære – tydelig inspirert av amerikanske ritualer som vi stadig ser på film. Nå kan brudeparet gi hverandre sine løfter, i stedet for å svare ja til presten. «Nå kan du kysse bruden»/»»You may kiss the bride» er også hentet fra USA, men er ikke tatt inn i ritualet enda, - selv om det ofte brukes likevel.
Det kirkelige vigselsritualet består av to deler, ekteskapsinngåelsen og den religiøse delen.
Ekteskapsinngåelsen er en offentlig, bindende juridisk avtale mellom partene. Presten opptrer som vigselsmann på samfunnets vegne når spørsmålene stilles. Når paret har sagt høyt at de vil ha hverandre og bekreftet dette med håndslag, «tinglyses»/offentliggjøres avtalen ved at presten erklærer at de er rette ektefolk. I Norge velger brudepar selv om de vil inngå avtalen hos offentlig myndighet (byfogden, norsk ambassade i utlandet) eller hos offentlig godkjent vigselsmann i et religiøst samfunn eller livssynssamfunn. Vigselen er like gyldig uansett.
Den religiøse delen består av bibellesning, forbønn for paret og velsignelse, og om ønskelig nattverd. Presten opptrer som religiøs leder. Valg av bibelvers og innholdet i forbønnen har endret seg opp gjennom tidene, dette har ofte ført til store diskusjoner. I nåværende ritual (2003/2017) har brudefolkene selv stor mulighet til å velge bibelvers og bønneformuleringer.
Når en mann og en kvinne gifter seg i kirken, vil det være naturlig å bruke vigselsliturgien fra 2003, og kirken regner med den vil være i bruk i de kommende år.
I januar 2017 vedtok kirkens høyeste organ, Kirkemøtet, å anerkjenne ekteskap mellom mennesker av samme kjønn. Som følge av dette ble liturgien fra 2003 revidert slik at den kan brukes både av alle par, både«ulik-kjønnede» og likekjønnede. Endringene er små, og gjelder først og fremst henvisningen til fortellingen om skapelsen av mann og kvinne (1 Mosebok 1, 27-28) som ikke lenger er obligatorisk. Det er opp til brudeparet selv om man ønsker å bruke 2003 eller 2017 utgaven av liturgien. Liturgiene finnes på www.kirken.no
Dette betyr at alle kirkens medlemmer, uansett kjønnsidentitet, kan feire sitt bryllup i sin lokale kirke. Prest og kirkelig betjening har imidlertid rett til å reservere seg mot å bruke 2017-utgaven. Prost og kirkeverge har i så fall plikt til å finne annen betjening. I Fosen går dette greit.
Kilder:
https://kirken.no/nb-NO/bryllup/
Den norske kirkens vigselsliturgier fra 1920, 1977, 2003, 2017
Helge Fæhn, Gudstjenestlivet i Den norske kirke, 1993
Lars Flatø, Den store liturgirevisjonen i vår kirke 1886-1926, 1982
Carl Fr Wisløff, Norsk kirkehistorie, 1966