Jeg er født åtte år etter krigen. Hele mitt liv har det gått oppover med Norge. Velstanden har økt jevnt og trutt, og vi har blitt kåret til verdens beste land å bo i. En og annen mørk sky har riktig nok dukket opp også i vår hjemlige horisont, mørkest var det under Cuba-krisen i 1961. Da sto verden på randen av atomkrig. Men det gikk godt fordi USA og Sovjet hadde ledere som sammen klarte å finne en løsning. Nå er dette fryktelig lenge siden.
Det hender jeg går forbi et tilfluktsrom. Disse rommene ser gjerne litt forfalne ut. Hvorvidt de er egnet til sitt egentlige formål i dag, har jeg sjelden tenkt på. Nå er plutselig alt annerledes. Trusselen om den store ødeleggelsen er ikke lenger så fjern. Tilfluktsrommene settes i stand.
Denne påsken får vi trolig se flere grusomme bilder av bombede byer, lik i gatene og mennesker på flukt. Det minner om flimrende filmbilder i sort-hvitt fra Andre verdenskrig. Men bildene vi nå ser, er i farger. Dette er samtid. Det mange trodde ikke var mulig i vår tid – en av stormaktene fører krig i Europa – har skjedd. Midt i dette skal vi feire påske. Hva har påskens budskap å si inn i krigens virkelighet?
Krigen og volden er på ingen måte påsken fremmed. Snarere tvert imot. Fortellingen om Jesu lidelse og død i Jerusalem går inn i rekken av historier om sårbare kropper som lider under urettferdighet, svik og motløshet, vold og okkupasjon. Jesus dømmes til døden av den romerske okkupasjonsmakten. Han tortureres til døde som en offentlig advarsel fra makthavernes side. Den romerske landshøvdingen Pilatus brydde seg ikke om jødenes interne religiøse tvister. Derimot fryktet han et mulig opprør mot romerne. Derfor dømte han Jesus til døden.
Påskefortellingen rommer erfaringer om hvor sårbare og utsatte mennesker til alle tider har vært for vold og overgrep. De mange korsene som nå reises over gravene i Ukraina, minner om ham som ble uskyldig dømt i Jerusalem for 2000 år siden.
Vold er en del av kristendommens utgangspunkt i og med påskefortellingen. Det er ikke det koselige eller trygge, men voldens brutalitet som er rammen for den kristne kirkens viktigste grunnfortelling. Den handler om påskeuken i Jerusalem da Jesus blir forrådt, tatt til fange, pint og korsfestet. Men tidlig søndag morgen reiser Gud Jesus opp igjen, og han går ut av graven og møter sine venner. Det er disse vennenes fortellinger om dette som er grunnlaget for vår tro.
Når vi nå for første gang på mange tiår feirer påske i krigens nærhet, blir det klart at vi aldri kan snakke om livet uten også å ha døden i horisonten. Livet kan ikke tas for gitt. Det er utsatt og sårbart, og det må vernes om hver dag. Krig er forakt for liv, og fred er å skape, som Nordahl Grieg sier det i diktet «Til ungdommen». Den som vil feire rett påske må stå på livets side, også i internasjonal politikk.
Vi som tror at det fortsatt nytter å be, la oss huske på å be om visdom for verdens ledere. Måtte de lykkes i arbeidet for å skape en fred med rettferdighet! Måtte våpnene tie og ofrenes skade gjenopprettes så langt det er mulig! Måtte ugjerningsmennene ikke slippe unna oppgjøret, men bli stilt til ansvar for en internasjonal domstol!
En uke etter vår påske ringer klokkene i Ukraina inn til påskefeiring. Som i Norge tilhører de fleste av dem en kristen kirke. Men til forskjell fra oss skal de feire påske i et land som er i ferd med å ødelegges. Mange av dem som går til gudstjeneste i Ukraina denne påsken, roper til himmelen om rettferdighet, om hevn over den onde aggressoren.
Ganske sikkert vil flere rette anklagen også mot Gud: Hvorfor lar du dette skje? Hvor lenge får Løgneren sitte på tronen i Kreml? Har du glemt oss, Gud? Mange i Ukraina vil dette året kjenne seg igjen i disse ordene fra den dødende Jesus på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Hva kan vi som kristne si til denne anklagen? Hvis Gud er kjærlighet og hvis det til syvende og sist er Gud som har makten, hvorfor lar han da alt dette onde skje, ikke bare i Ukraina, men også i Jemen og i Nord-Korea?
Kristendommen leverer ingen tankemessig avstemt og harmonisk løsning på hvordan troen på en kjærlig Gud går sammen med ondskapens virkelighet. Men den løsningen som ikke finnes i filosofiens tankesystemer, finnes i historien og i virkeligheten. I påsken feirer vi at Gud reiste Jesus opp fra graven. Det utrolige skjedde. Døden og Ondskapen er beseiret. Det kommer en ny himmel og en ny jord hvor rettferdigheten bor. Der skal det være verken være gråt eller tårer. De døde og sønderskutte kroppene som nå ligger i Ukrainas mørke jord, skal en gang reises opp uskadde og nye.
Fortellingen om våre liv slutter ikke med døden. Som kristne har vi håp om et liv bortenfor graven, et evig liv i Guds nærhet. Påsken er et trassig håp om at døden ikke skal ha siste ordet, til tross for all vold, brutalitet og urettferdighet i verden.
En god påskefeiring gleder seg over livstegn ikke bare i naturen, men også mellom mennesker. Der kan vi alle bidra på ulike vis. Akkurat nå handler det blant annet om å ta godt imot ukrainske flyktninger i vårt eget land og lokalmiljø. La oss vise at kjærligheten er sterkere enn dødskreftene, la oss dele håp!
God påske i Norge og i Ukraina!