Årets påskedagsfortelling er fra Evangeliet etter Matteus 28,1-10 

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
    Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

En nødvendig oppstandelse

Påsken er den største av alle kristne høytider, den er mer avgjørende enn noen annen høytid. For uten Jesu oppstandelse fra graven, ville det ikke være noen tro på Jesus som Kristus, den salvede, Menneskesønnen, Gud selv i menneskeskikkelse på jorden.

Hvis det ikke er sant at Jesus sto opp fra de døde, da er verdens kristne bare tåper som har lullet seg inn i virkelighetsfjernt selvbedrageri. Vel, tåper er vi kristne – mange av oss – likevel. Og at det er plass til verdens tåper i kristendommen, er som det skal være. For kristentroen er ikke avhengig av menneskers evne til å tenke eller erkjenne i en personlig vekstprosess, eller hva mennesker kan lese eller filosofere seg til, eller avhengig av noe mennesker kan få til på egen hånd.

Kristendommen handler om at Gud en gang handlet i historien, og at verden dermed ble forandret, for alltid. Kristentroens grunnlag er, tror vi (sic!), en objektiv sannhet.

Det er en svær historie, men i alt dette svære er det én hendelse, ett øyeblikk, som er avgjørende, og det er Jesu oppstandelse. I kristendommen tror vi at Jesus var absolutt stein dau, og vi tror at han ble levende igjen.

Hvorfor det?

Altså: Hvis vi ikke akkurat her og nå problematiserer om dette var mulig for Gud eller ikke, men i stedet spør hvorfor og for hvem oppstandelsen var nødvendig, hva blir svaret da? Og hvis vi i tillegg trekker dette videre fra Jesu oppstandelse, til den oppstandelse vi i kristendommen tror på også for oss mennesker, ja, hva da? Skjedde Jesu oppstandelse for Guds skyld, eller for menneskenes skyld? Og skjer den menneskelige oppstandelsen vi tror på, for Guds skyld, eller for menneskenes skyld?

Jeg tenker at på en god dag i menneskelivet, trenger vi kanskje ikke oppstandelsens trøst, vi trenger ikke den nye muligheten som ligger i oppstandelsen. Det er mange mennesker som ikke tror på Gud og evigheten, og som synes det er helt uproblematisk. Og kanskje mange kristne også, på en god dag, kan tenke at det er OK at alt er slutt ved døden, det er OK at det ikke følger noen fortsettelse, for det som var, var bra nok.

Men alle mennesker har det ikke slik. Noen mennesker lever livet i så vanskelige omstendigheter at de trenger noe mer. De trenger et håp, de trenger utsikten til noe annet, de trenger rettferdighet.

Vi kan tenke på slavene på plantasjene i sørstatene i USA, de som ga oss den vakre spiritual-musikken, ord og toner som er full av håp og tillit til en god Gud. Vi kan tenke på dem som er som slaver i dag, for eksempel kvinner som blir tvunget til prostitusjon i et fremmed land, en fremmed by, blant annet i vår egen by, når mørket siger på. Vi kan tenke på dem som opplever vold fra sin ektefelle, samboer eller partner, de som ikke vet om de overlever natten eller morgendagen. Vi kan tenke på barnene som lever i hjem med dårlige voksne, barn som blir forsømt eller skadet av dem som skulle verne dem. Vi kan tenke på rusavhengige, eller på dem som ser sine kjæres liv ødelagt av rus. Det finnes uendelig mange mennesker, i den store verden og i samfunnet rundt oss, som har det vondt, virkelig vondt, i dette livet på jorden. Ja, det kan selvsagt være hvem som helst av oss som bærer på noe, helt privat.

Når vi mennesker lider, trenger vi oppstandelsens håp, enhver av oss. Og jeg for min del vil ikke være en som sier at det finnes ikke noe annet enn dette, ingen annen fremtid, ikke noe håp. Så jeg tenker at ja, vi mennesker trenger Jesu oppstandelse, fordi vi trenger vår egen.

Men jeg tenker også at Gud trenger oppstandelsen. Han trengte Jesu oppstandelse, og han trenger vår. Gjennom alle Bibelens fortellinger ser vi at Gud – altså den makten og kraften som alltid har vært og alltid kommer til å være, han som er ur-energien i dette universet og i alle andre universer, han som er det som var før The Big Bang og som kommer til å være igjen når alt annet slokkes ut – Gud, ser vi i fortellingene om ham gjennom tusener av år, har omsorg, til og med kjærlighet til menneskelivet, til menneskeheten og enkeltindividet.

For om Gud kan være tøff blant de tøffe, så er han også mild blant de milde, og fremfor alt er han mild blant dem som lider.

Vi har også lært at det finnes hellig vrede, for når Gud ser det onde, da blir han vred. Han forventer det gode av oss, han forventer at vi skal være gode med hverandre, og at vi skal innrette verden på en god måte. Men når det det ikke skjer, elsker han likevel, og han innretter en fremtid hvor godheten skal råde, hvor ondskapen og sorgen og døden ikke lenger har noen rolle. Så jeg tror det er rett å si at også Gud trenger oppstandelsen, han trengte Jesu oppstandelse, og han trenger menneskenes.

Det er godt å kunne ha noe å se frem til, når livet er svart, og mørket dominerer enkeltmenneskets eller verdens liv og tilsynelatende aldri tar slutt. Men håpet og troen på livets endelige seier over døden, må ikke bli en sovepute for oss.

Påskens oppstandelsestro legitimerer ikke at vi mennesker er likegyldig eller overbærende med det vonde og vanskelige i det livet vi lever på jorden. Kristentroen har ofte vært, og blir fortsatt, brukt til å legitimere undertrykking, misbruk og ondskap, både det tilfeldig onde, og det organiserte. Det er galt. Det er rett og slett mot Guds vilje, det går ut over mennesker, det er synd.

Det at vi kjenner den gode Guds gode vilje, betyr at vi også skal prøve å gjøre den. Å kjenne Guds vilje skal være inspirasjon til selv å være god, og å prøve å være god for andre. Det hører til menneskets lodd i dette livet å mislykkes i forhold til Guds krav og forventninger, og det var derfor Jesus tok alle menneskers straff på seg. Gud bestemte seg for en gang i historien å ordne opp i den misæren. Så fordi vi mennesker ikke klarer å leve ut Guds godhet her på jorden, så finnes det en himmel, det finnes en oppstandelse.

Det er et løfte fra Gud. Det er, mener vi å vite i kristendommen, en sannhet, det er virkelighet. Og med den virkeligheten lever vi i gode og vonde dager, og vi skal leve med den i evigheten.

Det er påskens budskap.

God påske!