Foto: Helene Brox
I begynnelse av mars fikk jeg en kopp laget av Helene Brox, en illustratør basert i Oslo. På den står det «these might not be the words you need right now». Jeg fniste litt av den og satt den inn i hyllen med koppene mine.
Så kom korona-alvoret inn over Norge og livet mitt og andre sitt. Vi er alle plassert i en eller annen form for isolasjon, noen mer alene enn andre, men alle i en ny hverdag. Fremtiden er plutselig mer usikker og hvordan verden ser ut om tre måneder vet vi ikke. I denne tiden har det på sosiale medier dukket opp utrolig mange gode ord. «Det vil gå bra», «Vi må tenke positivt». De første dagene er det lett å henge med. Dette klarer vi. Men så ble hvertfall jeg overmannet av den nye hverdagen. Nyhetene om dødsfall i Italia, de overfylte flyktningeleirene i Hellas, min syke venninne som ikke vil tåle å få sykdommen Covid-19. Daglige pressekonferanser med alvorlige statsråder. Alvoret ble for meg en veldig stor kontrast de de positive ordene som spres rundt. Så kommer skammen krypende. Hvorfor klarer jeg ikke å være positiv. Tenke at alt ordner seg? Kan ikke noen bare si at dette kommer til å gå bra? Men ingen sier det jeg så gjerne vil høre.
Koppen inni skapet mitt har etterhvert blitt en viktig del av min hverdag. Den sier ikke det jeg vil høre og den gir meg på sin måte lov til å være urolig.
Mange av oss har mørke i livene våre, ikke bare i koronatid, men også ellers. I samfunnet vi lever i er det stort fokus på lyset. På våre muligheter, på det gode som ligger foran oss hvis vi tar riktige valg, gjør det godt på skolen, trener masse, leser de rette bøkene, blir kjent med de rette folkene. Men for mange av oss er ikke livet så lett som å ta mange gode valg. Vi kan ikke alltid vite på forhånd at valgene vi tar vil være til det gode for oss selv eller for andre. For mange av oss fyller det våre liv og vår hverdag med et mørke. Et mørke det er vanskelig å finne rom for.
I møte med andres liv og andres hverdag har vi alle blitt eksperter på å dele lyset. Vakre bilder av vakre mennesker i vakre øyeblikk. Å dele mørke bilder av mennesker i mørket er ikke like attraktivt.
Men i dag er en dag der mørket har rom. Langfredag. Den lange mørke dagen fra Jesus dømmes til døden til han utånder på korset. Dagen der mørket inni oss, mørket rundt oss og mørket i verden har et rom, en hel dag. I kirkene på langfredag leses tekster om det dypeste mørket. Om menneskers hat, redsel, frykt og føyelighet. Om lidelse, sorg og død. Kirkene er strippet for det vakre denne dagen. Ingen lys på alteret, ingen musikk, ingen blomster. Kun ett lys, lyset som representerer Kristus er tent, og når tekstene er lest og Jesus dør, blåses lyset ut. Mørket fyller rommet og mørket får lov til å være.
I dag er dagen for de ordene vi kanskje ikke vil høre. Ordene som vi trenger å si likevel. I dag er dagen for det vi forsøker å tvinge vekk med lyset.
Vi vet hvordan historien i påsken ender. Vi vet at lyset kommer tilbake. Men i dag. I dag er det mørkt. Og det er lov. Mørket har et rom. Langfredag er den lange, mørke dagen. Ordene vi ikke vil høre er kanskje ordene vi trenger.