Byggeår: 1972
Arkitekt: Arvid Jakobsen fra arkitektfirmaet Alvsaker/ Vaardal-Lunde
Utsmykning fra 2013: Per Odd Aarestad
Arbeidet med å få reist et kirkebygg i Nygård begynte under 2. verdenskrig. Som en del av Laksevåg prestegjeld, ble Nygård involvert i krigen allerede 9. april 1940. I Gravdal og ved Kvarven Fort ble det harde kamper mellom de tyske angriperne og norske infanteri-soldater. Etter flere trefninger måtte nordmenne overgi seg, og ca. 150 soldater ble tatt som kirgsfanger. På Nygårdsmyren opprettet okkupantene en krigsfangeleir. Den skapte uhygge, og ga beboerne i ytre Laksevåg indikasjoner på hvordan fangene som ble sendt til Tyskland måtte ha det.
Mange soknebarn mistet livet under bombingen av ubåtbunkeren. De engelske flyene kom fra vest, over Gravdalsvannet og Holafjellet, og slapp sin dødbringende last. Omtrent alle hus fra Nygård til Fergeveien, mer enn 500 i tallet ble ødelagt.
I Norge mistet omkirng 2000 sivile livet på grunn av krigshandlinger i løpet av de fem årene krigen varte. 250 av disse, altså 10 %, var fra Laksevåg. Ingen andre kommuner i vårt krigsherjede land hadde så store tap.
Da nazifiserinen av skolen, idretts- og ungdomslagene, kirken osv. ble satt i verk fra 1942, ble menighetsarbeidet i Laksevåg prestegjeld utført i såkalte "husmøter". Folk stilte sine hjem til disposnisjon for slike møter, og opp til 40-50 mennesker deltok. Og her ble idéen om en kirke på Nygård født.
Fra 1944 ble det foretatt systematiske pengeinnsamlinger til ny kirke. To kvinneforeninger og én mannsforening stiftet vinteren 1944/45 organiserte innsamlinger. Etter krigen kom det flere til. Hele fem nye foreninger eller kirkeringer ble dannet.
I 1946 ble det etablert en kirkekomité med repesentanter fra menigheten, kirkeforeningene og prestene. Det ble kjøpt tomt til kirken fra Olaf Dybs eiendom. Man kjøpte haugen bak kirkens nåværende parkeringsplass, der de norske soldatene hadde kjempet 9. april 1940 (der presteboligen ligger i dag). Tomten ble kalt "kirkehaugen".
1950-tallet var en vanskskelig tid for Laksevåg. Med store kostnader bundet til gjenreisingen etter krigen, var det ikke rom for offentlige bevilgninger til noen ny kirke på Nygård. Den første kommunale bevilgning til prosjektet kom først i 1962. Da lanserte ordfører Hæreid behovet for et nytt gravkapell, som også kunne kombineres med en ny kirke. Ordførerens forslag fikk gjennomslag i kommunestyret, og i de følgende ti år var "Ny kirke på Nygård" fast post på det kommunale budsjett.
På et møte i kirkekonitéen i 1968 tilbød Andreas Sælensminde sin store eiendom som tomt for en ny kirke på Nygård. På denne tomten vaar Sælesmindes Gartneri, som var eid av Borghild og Andreas Sælesminde. Hun hadde vært med i kirkeringer siden krigen, og hadde ikke større ønske enn at deres eiendom skulle bli kirketomt framfor å bli ekspropiert til boligbygging eller kirkegård. Sælesmindes eiendom var adskillig bedre egnet som kirketomt enn den lille kuperte "kirkehaugen".
Nå så alt svært lyst ut for kirkeprosjektet. Men i 1969 holdt det på å gå galt. Stortinget hadde vedtatt at nabokommunene til Bergen skulle fusjoneres med bykommunen. Året 1970 ville i den forbindelse bli det siste budsjettåret Laksevåg kommune hadde full råderett over.
På vårparten 1969 var det klart at rådmannen ikke fant plass til noen ny kirke på 1970-budsjettet. Det siste budsjettet før kommunesammenslåingen ble framlagt uten en krone til kirke på Nygård. Etter økende årlige bevilgninger gjennom hele 1960-tallet, ble pengesekken nå snøret stramt igjen. Som en del av Bergen ville ny kirke på Nygård komme langt ned på listen over nye bygg. Det hele så mørkt ut. Sokneprest Peter Hove tok da kontakt med arkitekt Arvid Jakobsen, som hadde tegnet den nye kirken på Nygård med omkringliggende anlegg, parkeringsplasser og park, og fikk han til å tegne om anlegget slik at det ikke grep inn i områder som var avsatt til andre formål. I kommunestyret 19. juni 1970, det siste møtet før ferien, skulle budsjettet vedtas. I dette møtet utførte representanten Frøydis Hove (sokneprestens kone) en politisk bragd. Hun la frem arkitektens nye tegninger hvor det var korrigert for alle de innsigelser rådmannen hadde i sitt budsjettframlegg. Hun spilte på alle strenger: argumenterte med at kirken ville bli en minnekirke for kriegenss ofre i Laksevåg. Her burde en minnelund med kobberplate med navnene til krigens ofre i Laksevåg anlegges. Kirken ville være det siste offentlige bygget Laksevåg fikk bygge som egen kommune. Hun oppfordret på vegen av sitt parti kommunestyret å vedta bygging av kirke på Nygård. Og hun vant fram. Stikk imot rådmannen og formannskapets innstilling vedtok kommunestyret enstemmig at kirken skulle bygges. Byggekomité bestående av tre representanter fra kommunen, to fra menigheten og to fra kirkeringene ble valgt. Sokneprest Hove ble byggekomitéens leder.
Det første spadetaket ble satt i 1970, og grunnsteien ble lagt ned at biskop Juvkvam året etter. Sparebøssen og bankboken Gravdalsgruppen hadde brukt siden krigen, en bibel og kirketegningene ble lagt i skrinet som ble støpt ned i kirkens kjellergulv.
Det tok 30 år å få reist kirken, 8. oktober 1972 ble kirken vigslet.
Tekst: Gunn Berit Guldrandsen