De aller fleste store verdensreligioner praktiserer faste i en eller annen form for kortere eller lengre tid. Gjerne da i betydningen at man avstår fra mat eller enkelte matretter i fastlagte perioder.
Faste er altså et fenomen kjent fra mange ulike samfunn. Hva er det med dette som mennesker anser som så viktig? Og hva med vår egen historie og tradisjon i forhold til faste? Er faste noe dagens mennesker kan ha nytte av?
I ulike religioner har faste vært brukt i forbindelse med særlige høytider. Da gjerne som forberedelse til store fester. Faste har gjerne vært et uttrykk for en lengsel til ekstra oppmerksomhet mot det religiøse og en øvelse i å gi den enkelte religions fordringer ekstra oppmerksomhet i en periode. Det å avstå fra mat har også vært et forsterkende uttrykk for menneskers fortvilelse i vanskelige tider.
Faste i Bibelen
Fastetiden i vår tradisjon har lange røtter. I gammeltestamentlig tid kan vi lese om mennesker som fastet når det var ulykker eller andre prøvelser som en ville be Gud hjelpe seg med.
Før Moses fikk de ti bud på Sinaifjellet fastet han i 40 dager. Profeten Elia levde i et land preget av hungersnød og naturkatastrofer kombinert med et dårlig lederskap. Profeten Elia fastet derfor i 40 dager før han fikk det budskapet som skulle frelse folket. Og kanskje det mest kjente fra evangeliene: Jesus fastet i 40 dager i ørkenen før han ble fristet av djevelen. Dette skjedde før han startet sin offentlige virksomhet.
Mange har også pekt på at det går en linje fra israelsfolkets vandring i ørkenen i 40 år før de fikk sitt eget land. En vandring uten skikkelig mat som markerte overgangen fra slaveri til et fritt folk.
Faste i kirkehistorien
I vår kirkelige historie finner vi omtale av faste allerede på 300-tallet. 40 dagers faste ble innført i Romerriket i år 450 og fastetiden ble også omtalt som en måte å bruke en tiendedel av året til å hengi seg til særlig oppmerksomhet til troen. På den tiden var det også vanlig at nye medlemmer ble døpt i påskehøytiden. Fastetiden ble da forberedelsestid med undervisning.
Denne tradisjonen stod sterkt i Europa og har på mange måter dannet grunnlaget for vår velstand langs kysten av Norge. I fastetiden skulle en ikke spise kjøtt, og derfor ble fiskeeksporten fra Norge særdeles viktig i denne tiden. En liten kuriositet fra denne tiden er at bever, fordi den svømmer i vann, ble definert som sjømat. Vanlige folk fant derfor ut at å spise bever var en god erstatning for kjøttmiddagen, noe som resulterte i at beverbestanden i Europa ble utryddet.
Da reformasjonen kom til Nord-Europa på 1500 tallet ble ikke fasten tatt så bokstavelig og etterspørselen etter fisk gikk ned. En teori er at det er på grunn av reformasjonen at Bergen ikke klarte å opprettholde statusen som Norges største og viktigste by.
Faste i dag
I kirken holder vi fremdeles på fastetradisjonen. Vi markerer 40 dagers faste. I år starter fastetiden onsdag 6. mars og varer til midnatt på påskeaften 20. april. Dersom en er god til å regne, vil en oppdage at dette er mer enn 40 dager. Søndagen ble ikke regnet som fastedag helt fra begynnelsen av. Hver søndag skulle en feire Jesu oppstandelse og da passet det ikke med faste. For så å komme opp i 40 dager måtte en starte en onsdag tidligere.
I vår tradisjon har det også vært vanlig med egne gudstjenester hver onsdag i fastetiden. Dette kommer fra et kongelig påbud i 1639 som påla landets prester å preke om siste delen av Jesu liv hver onsdag i fastetiden.
Så langt historien. Men har fastetid noe å formidle til oss som lever i dag? Fastetiden har på en måte to perspektiver som kan være nyttige. Det ene handler om øvelse i selvbeherskelse og det andre handler å forberede seg til påskens store mysterium og høytid.
Fra gammelt av var fastetiden en tid der en øvet sin egen viljestyrke. En ville vise for seg selv og andre at en kunne ta kontroll over hva en spiste og alle de drifter som ligger i oss mennesker. Faste var derfor en god kollektiv innsats for å hjelpe folk til et bedre liv.
Når mennesker ikke lenger skulle ha fokus på mat og drikke, fest og nytelse, kunne oppmerksomheten rettes mot de grunnleggende sidene i livet. En fikk mer tid og overskudd til andre mennesker, og en fikk en ro rundt seg som gjorde at en kunne arbeide med seg selv.
Å slippe fokuset på noe gir nye muligheter. I dette finnes også potensialet til oss som lever nå. Kanskje ikke mat er det viktigste for oss, men andre ting som «stjeler» vår oppmerksomhet. Hva med å parkere Facebook for en periode, og i stedet dra på besøk til noen venner? Hva med å slå av TV-en og heller lese en god bok? Hva med å tenke at en i denne tiden skal leve litt enklere, droppe turen på kjøpesenteret og heller bruke tid på å gjøre noe kjekt sammen med sine nærmeste? Ikke gjøre dette for alltid, men for en periode. En kan skape sin egen fastetid og forberede en stor påskefest når det er over.
Det er med dette som utgangspunkt vi markerer fastetiden i kirken. Vi demper musikken, gir større rom for refleksjon og ettertanke. Gjennom gudstjenestene i fastetiden ønsker vi å gi større rom for å arbeide med seg selv og sin tro.
I siste delen av fastetiden har vi også et sterkere fokus på Jesu siste dager. Vi følger ham på hans vei opp mot Jerusalem og inn i påsketidens store drama. I kirken på Søreide blir det noen spennende opplevelser de siste dagene av fastetiden.