Karl Martin Andersson ble født den 27. februar i 1930, i en fattig småbrukerfamilie i Västerbotten i Nord-Sverige, som den yngste i en søskenflokk på åtte. Foreldrene var Nils og Hildur, som senere endret navn til Lönnebo. Minstemann var så syk efter fødselen at han fikk nøddåp. Som 24-åring ble han presteviet (egentlig for å bli misjonær i organisasjonen EFS), og deretter fulgte utdannelse med grader i både filosofi og teologi, før han disputerte om Albert Schweitzers «etisk-religiösa ideal» i 1964.
Parallelt med ulike prestejobber var Lönnebo også universitets-lærer, særlig i religionsfilosofi og prekenlære på praktikum. Har skrevet flere titalls bøker, både faglitteratur og oppbyggelige skrifter og bøker. Etter hvert fulgte kall som domprost i Härnösand fra 1977, og biskop i Linköping mellom 1980 og 1995.
Under Kirkenes Verdensråds møte i Uppsala i 1968 hjalp en lokal smed ham å lage den første lysgloben, som han mente de behøvde, rett etter drapet på Martin Luther King, som egentlig skulle deltatt på KV-samlingen. Og på sin første tur som pensjonist på øyhopping i Hellas ble han værfast, og pønsket da ut den første Kristuskransen, på svensk kalt Frälsarkransen. Intensjonen var å gi protestantiske kristne en fysisk bønnehjelp, noe de fleste andre trosretninger har. Teologisk sett bygger den på gamle innsikter og tanker, særlig fra den litt omstridte kirkefaderen Evagrius av Pontus.
En lang livsreise
Vandringen hans ble en pilegrimsreise fra det førmoderne jordbrukssamfunnet på den fattige landsbygda i Västerbotten nord i Sverige, til det han så på som en teknologisk preget tid da både sjelen og jorden var truet. Ikke minst fordi den kollektive modenheten ikke maktet å holdt tritt med teknikken, som drastisk økte menneskets makt på godt og vondt, gjennom hele hans levetid. Om teknikken gjorde at menneskets makt økte tifold, burde modenheten utvikles tilsvarende. Verden av i dag vitner vel ikke akkurat om at det har skjedd.
I tillegg pekte Lönnebo ikke minst på at vår verden er hjem for folk med ulik tro og livssyn som bør forstå hverandre bedre. Dessuten mente han at selve skaperverkets overlevelse altså krevde at menneskeheten endrer seg, for at både sjelen og jorden skal kunne reddes. Han blåste i varselfløyten gjennom blant annet undertittelen til en av de siste bøkene, som et «SOS for farkosten Jorden», som han fryktet var i fare. Han uttalte flere ganger at den negative utviklingen gikk raskere enn fryktet, og at økosystemene kanskje ville begynne å bryte sammen senest rundt 2050. Ikke minst derfor måtte kirken forberede seg på å bli varmende bål og trygge tilfluktsrom for fortvilte folk når sammenbruddet kanskje kom. Og klare å holde felleskapene varme, også i tider av motgang, nedgang og såkalt sekularisering.
Stjerneadvokat
Jordens overlevelse var også temaet da han holdt hovedforedraget under Den norske kirkens Kirkemøte i 2007. Da mente han at «det är ingen liten uppgift att ha ansvar för en stjärna», som han astronomisk sett litt feil kalte jorden, Guds lille grønne perle i kosmos. Derfor oppmuntret han tilhørerne og alle troende bli «stjerneadvokater» på planetens vegne. Som mange kanskje har oppdaget i tale og skrift, gikk skjemt og alvor, lun glede og profetisk klarhet, ofte hånd i hånd. En svensk venn og forfatterkollega, pinsevennen Peter Halldorf, anså at Lönnebos forfatterskap var det viktigste (kristelige) forfatterskapet i siste århundre. Men kanskje sjelesørgeren Martin, som også laget lysgloben og perlekransen, blir husket enda mer enn akademikeren og kirkelederen? Hvem vet. Drømmen om enhet mellom jordens mennesker, og ikke minst de troende, fikk han ikke oppfylt mens han levde. Det gikk heller ikke så mye fremover med menneskehetens modenhetsutvikling.
Martin Lönnebo var også multi-kunstner, og malte også ikoner, skrev salmer, utga tidebønnsbok og laget en stor glasskunst-installasjon til hagen sin utenfor rekkehuset i Svetsaregatan i Linköping, med alle kransens perler og universets mysterier på blåste glass-søyler. I tillegg utformet han et «Folkforsoningsträd» i metall, med 153 blader, som nå står i Linköping domkirke. Der er også alle de 18 perlene innfelt i små rom i kirkegulvet, med glass over, noe som ble den 180 meter lange meditasjonsveien Via Sacra inne i domkirken. I tillegg laget han et lite perle-alter på venstre side, i takknemlighet over at han og noen medreisende overlevde en ørkenvandring mellom to klostre i Egypt, da de gikk seg vill og vannet tok slutt. Denne opplevelsen ble også utgangspunktet for boken «Liv i öknen», som er daglige kveldsmeditasjoner over noen uker, skrevet rett før leggetid, etter ofte hektiske arbeidsdager eller visitas-reiser.
Martin Lönnebo døde etter et kort sykeleie 26. april 2023 i Linköping, og ble begravet i Linklöping domkirke fredag 9. mai, med store, fargede blomsterkranser formet som kransens perler, lagt på den hvite kisten. Mon tro om ikke vi i Norden har hatt en aldri så liten luthersk helgen midt i blant oss. Et unntaksmenneske i positiv forstnad. Som utfordret grenser og gikk nye veier. Men som samtidig så på Kristus som sentrum, stjerne og kjerne - i tid og evig.
Denne artikkelen, skrevet av Ole-Christian Bråten, stod først på trykk i "Hverdag og helg" 2/23, og gjengis her noe omarbeidet og forkortet.