En gravferd i Den norske kirke er en form for gudstjeneste. Ritualet uttrykker det grunnleggende i den kristne tro - at mennesket er skapt og elsket av Gud. I gravferden takker vi for livet og overlater den døde i Guds hender. Her er rom for gråt og klage. Vi kan også få løfte fram for Gud det som ikke ble slik det skulle mellom oss. Gravferden rammes inn av det kristne håpet om det evige liv.
En begravelse kan bety mye for en reel følelsesmessig avskjed med den døde. Vi opplever forskjellig og sørger forskjellig. Men mange har opplevd at gravferden ble en viktig markering. Minneord, kransepålegging, lystenning, skriftlesing og bønner gir en fin markering av en viktig begivenhet i familien og vennekretsen.
Gravferden er de nærmeste sin avskjed med den døde. Minneord, kransepålegging, lystenning, skriftlesing og bønner gir en fin markering av en viktig begivenhet i familien og vennekretsen. En kirkelig gravferd er samtidig en offentlig handling. Det er et fellesskap som markerer at et liv er slutt. Ved avskjeden viser vi respekt for den døde, for livet som har vært og for livet som skal leves videre. I gravferden får vi takke og minnes.
Hver enkelt del, blant annet utsmykking, symboler og kransepålegging, må tilpasses den gudstjenestelige formen. Den liturgiske fargen ved gravferd er fiolett, men det er vanlig å bruke mye hvitt, både hvite blomster og hvit kiste. Man kan også benytte andre farger.
Gangen i den kirkelige gravferden
Begravelsen starter med preludium (inngangsmusikk), en solosang (valgfritt) og en salme. Deretter ønsker presten velkommen og deler noen innledende ord og en bønn. Så holder presten eller en representant for de pårørende et minneord om den døde. Minneordet kombinerer gjerne informasjonen om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har betydd for de som stod han/henne nær. Etter minneordene er det også anledning for andre korte hilsener og opplesning av hilsener på kransene
Etter minneordene er det gjerne en solosang eller instrumental musikk til ettertanke før presten leser tekster fra Bibelen. Etter en salme holder presten en andakt etterfulgt av Fadervår som bes i fellesskap.
Til slutt synger vi en salme før kisten bæres ut av representanter for den nærmeste familien eller venner av avdøde.
Ved kistebegravelser bæres kisten ut til graven hvor en salme rammer inn senking av kisten, et ord fra Bibelen og Herrens velsignelse.
Ved bisettelse skjer jordpåkastelsen som regel inne i kirken til slutt før kisten bæres ut av kirken og settes inn i begravelsesbyråets bil som står utenfor. Begravelsesfølget står i stillhet og ser at kisten kjøres bort.
I krematoriet er det vanlig med senking av kisten etter siste salmen. Deretter følger jordpåkastelse, skriftord, velsignelse og salme.
Nedenfor finner du en link til en fullstendig oversikt over gangen i en kirkelig begravelse eller bisettelse.