Landskapet rundt Asker kirke er som en halvsirkelformet, oppdyrket skål omkranset av skogkledde åser. I skålen går en bakkekam fra Skaugum og sørover. På denne ryggen og i sentrum av skålen er Asker kirke plassert. På lang avstand kan man se kirketårnet.
Landskapet bærer i seg selv betydning. På bakkekammen, hvor kirken ligger, faller symbolinnholdet i himmelretningene sammen med landskapets karakter. Mot øst åpner landskapet seg mot soloppgangen og det blinkende vannspeilet i Oslofjorden. Mot vest er landskapet som en stor myk gryte med de bratte åsene som sider. Solen går ned i åsenes mørke, takkete skogsbelte. Vi aner at døden og de mørke krefter ligger der borte i solnedgangen. I nord skjærer Skaugumsåsen (Skaugum = skogheim) seg inn i kulturlandskapet med sin forrevne profil og «varsler kamp» mellom natur og kultur. Mot sør reiser Vardåsen seg opp med sin rolige, markerte form og blir som et mål i det fjerne for vandringen gjennom alléen med askekallene som ble plantet for 250 år siden.
Dette er Askers kulturelle ryggrad.