Han forteller om menigheten i Beit Jala, som er den eldste og største av de seks lutherske menighetene i Jordan og Det hellige land. Den har rundt 800 medlemmer. Kirken er fra 1890-tallet og ligger ved en hovedgate tett på Beit Jalas gamleby.
Siden 2000 har menigheten hatt et stort menighetshus, Beit Ibrahim, Abrahams herberge, som ble oppført som et tilbygg til den gamle kirken fra 1890-tallet. I årevis har huset tjent som hotell. I alle år har det vært ofte fullbooket, og da gjestene kom tilbake etter pandemien, kom krigen i Gaza, som igjen har lagt turismen død. Tor Øystein var eneste gjest, og ingenting er booket fremover. Fravær av tilreisende, turister og pilegrimer slår kraftig ut på denne lokale menighetens og hele kirkens økonomi.
Hele den palestinske økonomien er strupet av okkupasjonens mangeårige tildragelser og særlige konsekvenser av 07.10.2023. Blant annet er nær alle arbeidstillatelser i Israel inndratt. Priser på dagligvarer som mat og leie av bolig har økt kraftig, og mange basisvarer like dyre som i Norge. Folk deler. Men fattigdommen er økende, det er også lokal småkriminalitet.
På Beit Ibrahim er ingen permittert. Ikke foreløpig. Alle de ca. 10 ansatte jobber fremdeles. Biskopen og den lutherske sentralkirken i Øst-Jerusalem jobber hardt for å sikre inntekter når situasjonen på bakken er blitt så brutalisert som nå og økonomien så vanskelig. Huset er et naturlig og godt bosted for fremtidig samarbeid mellom menighetene.
Beit Jala ligger ligger like vest for Betlehem, i det samme urbane området, og strekker seg videre mot vest til Green Line, den internasjonalt anerkjente grensen mellom Palestina og Israel. Også Cremisan-klosteret ligger i Beit Jala, men trues av å bli atskilt fra byen pga. utvidelser av separasjonsmuren inne på palestinsk land. Store eiendomsområder er tatt og tas fortsatt. I nord, vest og sør har Israel bygd bosettinger, eller godkjent planer om nye.
Sokneprest Fursan er opptatt av å definere noe som begge menighetene vil – sammen. Han ønsker en felles visjon. Det er ikke nok at prestene besøker hverandre en gang hvert skuddår. Hyggelig, men ikke bærekraftig. Han vil ha samarbeidet inn blant menighetens frivillige, og skape relasjoner som kan forankres og vare lenge.
Tor Øystein spurte Fursan om det er noe plagsomt ved vesterlendinger som vil være venner med palestinske kristne, og det ga grunnlag fopr en god prat om viktigheten av vennskap på tvers av grensene. Han likte og takket for Tor Øysteins kritiske spørsmål, men sa at han er «hundre prosent, nei, tusen prosent for å bygge et vennskapssamarbeid». Anliggendet hans er å vite hva vi i Asker menighet vil, og gjøre noe det er mulig å følge opp. Han foreslo blant annet etablering av kontakt mellom barn og unge. Pg ved besøk - kom alltid på en søndag, slik at vi kan koble hverandre til gudstjenesten, sa han.
Vi må besøke hverandre: «Come and see, go and tell.» Snakke om hva troen betyr og hvordan vi opplever Gud – i Norge, eller i krig og under okkupasjon i Palestina. Vi trenger å be med hverandre, be Fadervår sammen. Og vi må bygge på de unge, noe som kan være til felles nytte.
Det er viktig at okkupasjon og krig ikke stopper de påbegynte prosessene. Det er mulig å starte samtaler mellom menighetene på zoom. Det kan handle om å se hverandre, dele litt og tenke høyt om hva visjonen kan være og hvem vi skal prioritere. Kan det være en ide at komiteen inviterer Fursan med på en digital samtale, der dere møtes på zoom, og som et minimum hilser og snakker sammen, avslutter Tor Øystein med som en utfordring til komiteen som jobber for vennskapsmenighetssamarbeidet.