Jeg var en av dem som ble tatt med i kirken fra jeg var liten, bestukket med pastiller og fargeblyanter. Senere i voksenlivet, i dåpssamtale med min egen datter, sa presten i hovedstaden: «Det er så mange ulike religioner og gudshus særlig her i byen. Gi henne trygghet på hva du tror på. Ta henne med i kirken og lær henne hvor dere hører til».
Tilbake til min ungdomstid i Austrheim. Helgaljod hadde på det meste mer enn 70 medlemmer. Hver onsdag møttes vi i kriken for å øve. På den måten ble Austrheim kirken for mange av oss veldig tilgjengelig. Vi hadde egen nøkkel. Kirken var ikke et fremmed hus, men kirken var også vår. Her fikk vi utfolde oss. Helgaljod la grunnlaget for så mye mer enn bare musikkgleden. Kjærestepar ble til ektepar, ungdomsledere ble til prester, vi tok ungdomskulturen inn i kirken, uten at det tok bort det høytidelige som kirkerommet alltid har vært for meg.
Jeg husker nerver for solosang, men mest av alt glede. Glede over å fylle kirken til randen av folk. Fylle kirken med sang, trampeklapp og fellesskap. Vi var så stolte over det vi fikk til.
Fremdeles når jeg kommer hjem på ferie til Austrheim, er det å gå i kirken viktig for meg.
Å gå inn døren og kjenne varmen fra kirkerommet, se de tente lysene, det er dekket til nattverd, og kanskje er det Gro som ønsker velkommen i døren.
Det er fremdeles min kirke, og det er en del av hvor jeg hører til.
Ingvild Daae