De forskjellige leddene, blant annet utsmykking, symboler og kransepålegging, må tilpasses den gudstjenestelige karakteren. Den liturgiske fargen ved begravelse er fiolett, men det er vanlig å bruke mye hvitt, både hvite blomster og hvit kiste. Andre farger kan også brukes.
Gangen i seremonien
Begravelsen starter med preludium (inngangsmusikk), salme, noen innledende ord og en bønn. Etter det framfører presten eller en representant for de pårørende minneord. I begge tilfelle vil det være naturlig å kombinere informasjonen om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har hatt å si for de som stod han/henne nær. Etter minneorda er det også være anledning for andre korte hilsninger, kransepålegging, opplesing og lystenning.
Etter minneorda er det gjerne en salme eller et musikkinnslag før presten eller den som står for begravelsen leser fra Bibelen og holder en kort tale ut fra skriftordet. Det blir så bedt ei bønn før alle ber Herrens bønn sammen.
Før postludiet (utgangsmusikken) kan det være et musikkinnslag eller en salme. Ved begravelser og ved sørgehøytider andre steder enn i krematoriet, blir kista båret ut under postludiet. Det er vanlig at representanter for den nærmeste familien eller venner av avdøde er med og ber kista.
Ved kistebegravelse er det også skriftlesing ved grava før presten ber en bønn og kista blir senka. Så følger jordpåkastelsen. Deretter leser presten et ord fra Bibelen før han eller hun lyser velsignelsen og alle syng en salme. Ved bisettelse for kremasjon kan jordpåkastinga skje i kirka/kapellet.
Sorga
Begravelsen er viktig for en reel følelsesmessig avskjed med den døde. Sammen med en båreandakt og eventuelt det å stelle den døde, kan begravelsen gi sørgetiden en god start.