En tom grav. Jesus er ikke der. Dette er vår tilværelses viktigste under. At han som ble lagt i graven ikke var der den første dagen i uken, ved soloppgang, da kvinnene kom.
Mange har ønsket seg dette, å finne en tom grav der deres kjære ble lagt. Men svært få har opplevd det kvinnene som kom til graven opplevde. Ingen har vel egentlig opplevd dette. For det er unikt i historien.
Hvorfor måtte Jesus dø?
Fordi han var et menneske og alle mennesker må dø før eller siden, selv om de færreste vet når det skjer. I dette var ikke Jesus noe annerledes. Han døde som et resultat av all den volden han var utsatt for de siste lidelsesfulle dagene. Men hvorfor slik vold som ødelegger et menneske slik at det dør? Hvor kommer slikt hat og vrede fra?
Jesus, Menneskesønnen døde fordi verdens ondskap ikke tålte hans fredsbudskap. Guds Sønn døde fordi Gud vendte sin vrede over ondskapen over på seg selv. Gud lot seg selv ramme hardest og dypest.
Og nettopp slik blir som det store paradokset også Guds kjærlighet og omsorg synliggjort. For Guds vrede over opprøret mot ham selv og alt det onde i tilværelsen, kunne ikke nå så dypt som Guds kjærlighet og omsorg for alt han har skapt når.
Jesus var fullkommen. Men han ble gjort til ufullkommen, faktisk helt tilintetgjort, fordi han ble gjort til offer for all urett i verden. Han som var uten synd ble fullstendig synder. Og fordi han var Guds Sønn lot Gud all sin vrede over all synd ramme ham på en gang. Det Gud gjorde mot Jesus, og som han dermed gjorde mot seg selv, er mye verre enn den lidelsen Jesus som menneske måtte gjennom først, selv om det var helt forferdelig det også. For Gud forlot Jesus. Forlot ham på en sånn måte som Gud aldri skal forlate sine skapninger igjen. Og Jesus, Guds Sønn, sto overfor den umulige oppgaven å finne veien tilbake til fellesskapet med sin Far fra denne helt og holdne forlatthet. En forlatthet som er så absolutt at Gud ikke engang lengtet lenger etter seg selv.
Men fordi Guds tålmodige omsorg er evig lengtet han etter det hadde skapt, og fellesskapet med oss mennesker i første rekke. Og fordi Jesus, Menneskesønnen, også var et menneske, var Guds lengsel etter ham tilstede likevel.
Denne lengselen, som er begrunnet i Guds omsorg og kjærlighet til alt han har skapt, ga Jesus den makt han trengte for å lage vei fra døden til livet igjen. Derfor kom Jesus tilbake fra døden. Derfor var seieren over døden absolutt. Jesus er ingen heltemodig politisk religionsstifter. Han er en frelser.
Dette feirer vi i dag i denne grensesprengende oppstandelsen! Den som er så usannsynlig men som samtidig har sin helt egne indre logikk. Hvis vi forstår hva vår skapnings problem er, og hvis vi forstår at Gud av omsorg og kjærlighet til hele skaperverket selv tok kostnaden ved å gjøre opp for dette problemet, da kan vi også se hvilken storhet Guds kjærlighet består av. Da forstår vi også hvorfor Jesus kan be for de menneskene som dreper ham: - Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. (Luk 23) For den Gud som sender Jesus til hans død med vrede er den samme Gud som reiser ham opp med kjærlig omsorg. En oppstandelse ikke bare for ham, men for oss alle!
Profeten Jesaja har lært oss dette som har fått overskriften Herrens fredspakt:
Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men i min store barmhjertighet tar jeg deg tilbake. Mens harmen flommet, skjulte jeg ansiktet for deg et øyeblikk, men med evig godhet vil jeg forbarme meg over deg, sier Herren, som løser deg ut. (Jes 54)
Slik taler en Skaper og Far som elsker alt han har skapt.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.