Krig er frykt, lidelse, død og håpløshet.
Krigen mellom Israel og Hamas har preget nyhetsbildet i lang tid.
Vi kjenner på fortvilelse og avmakt. Myndighetene som står på utsiden av krigen arbeider desperat for å finne en løsning. Men det ser ut til å være nytteløst. De stridene partene er ikke villig til å legge ned sine våpen.
Som enkeltmennesker er vi tilskuere, vi føler at at vi er uten mulighet til å gjøre noe som helst av betydning. Men tross alt, kanskje kan hver og en av oss dypest sett arbeide for fred.
Det kan høres veldig naivt å tro at et lite menneske kan bidra til å mildne sinnene hos krigerne. Ett menneske alene kan ikke gjøre noe til eller fra i en stor konflikt. Men jeg tror at alle kriger i sitt vesen springer ut fra konflikter mellom enkeltmennesker. En konflikt handler i utgangspunktet om sammenstøt og motsetninger mellom mennesker. Dette skaper følelser som utrygghet og å være såret. Konflikter kan vokse til å omfatte grupperinger og videre til ulike etnisiteter i forskjellige landområder.
Barn som tidlig får våpen i hendene og lærer at de skal drepe fienden, får aldri høre om menneskeverd eller nestekjærlighet.
Krig og maktsyke er ondskap satt i system, og det vil kvele et hvert ønske om fred og forsoning.
Lidende krigsofre roper på Gud, men han er usynlig. Hvor er kjærligheten?
Har ikke Gud skapt oss mennesker av kjærlighet?
Mor Teresa har sagt noen kloke ord:
«Vi kan ikke gjøre store ting, men vi kan gjøre små ting med stor kjærlighet.» Og her ligger muligheten for hver enkelt av oss.
Vi kan ikke avskaffe krig, men vi kan ha kjærlighet som ledetråd i livet.
Vi kan elske vår neste som oss selv, og da oppstår ikke konflikter. Vi kan alle arbeide for fred!
I en salme av Lina Sandell står det:
Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt,
stå ei ledig, mens dagene flyr!
Etter vår kommer høst, og på dag følger natt,
og kan hende ny morgen ei gryr.
Mens det ennå er tid, så Guds ord på ditt sted,
og din gjerning skal modnes i fred.
Her finner dere andakten i Kirkespeilet 3/24.