Det kom for en tid tilbake en henvendelse fra Lyche Musikkforlag om å publisere en rekke av de arbeider som har vokst frem i det kreative musikkarbeidet i kirken vår de siste årene. Når man får en slik bestilling, gjør man seg noen tanker og stiller seg selv noen spørsmål: er det et behov for dette? Hva nytt er det å tilføre til den allerede eksisterende salmeboken i Den norske kirke, for ikke å si alle de andre salmebøker som finnes utgitt i ulike varianter og med ulike tematiske vinklinger. Opp gjennom
historien har salmer og salmesang vært helt sentralt i vår kirkes trosutøvelse. Og tenk deg å sitte og lese langsomt en salmetekst, helt for deg selv, det kan i seg selv bli en liten andakt. Gode salmetekster kan sågar romme en hel preken!
I innledningen til boken «En ny sang for Herren» skriver Eivind Skeie blant annet at sangen er det levende gudsord i menighetens munn. Salmen og sangen er den sterkeste måten menigheten som fellesskap kan uttrykke sin tro, sin tvil, sin redsel, sin bønn og sitt håp. Og for at denne sangen og dette uttrykket skal være troverdig, ekte og oppbyggelig er det også essensielt at tekstene resonnerer med nåtidens strenger.
Om ikke tradisjonen fornyer seg kan man i ytterste konsekvens risikere at barn og unge som nå vokser opp ikke finner gjenkjennelse i salmenes tekster, i bilder og også i mange av melodiene som brukes. Dagens barn og unge har en hverdag som preges av pandemi, krig i Europa, klimakrise, og på mange måter en usikker fremtid. Hvordan skriver man sant og ekte om slike ting, og uten å bli for sentimental og grunn? Igjen kommer Skeie inn på dette når han skriver: «Vi er ofte forbrytere i vår billedbruk. Vi bruker bildene på en slik måte at vi dynger dem oppå hverandre som tomme kulisser, synger om tomheten uten å ha kjent suget fra avgrunnene, taler om døden uten å ha kjent angsten for oppløsningen, synger om troens trøst og trygghet på en måte som bare blir støy og propaganda fordi vi ikke har løftet det virkelige innpå oss i en truende nærhet.»
Faren som det siktes til er at vi kan bli moderne på en krampaktig måte og bare tabloidisere virkelighetsperspektivet i en endeløs strøm av bilder. Eller bli betraktere på avstand uten empati og medlidenhet i hjerte og sang. Derfor kan det være utfordrende og vanskelig å akseptere det når nye begreper og «ubibelske» ord får plass i en salme. Skeie er opptatt av at vi må synge og tale om Guds verden med troens røst. Uten dette blir budskapet kan hende hult og falskt, og man står i fare for å gjøre bildet av Guds storhet og allmakt svært lite.
Men så er da spørsmålet: Hva er troens røst? Satt litt på spissen: Er det kun bibelens språk og billedvev som skal være rettesnor for hvordan trosliv og gudstanker skal komme til uttrykk i vår tid? Nei, jeg tror ikke det. Mange av de nyere salmetekstene som skrives er med på å holde troen og trosspråket levende og relevant også i denne tiden vi lever i. Og det er viktig at vi våger å synge nye ord inn i salmespråket vårt. En av de nyeste dåpssalmene vi har i Norsk Salmebok, «Sov du lille, sov nå godt» (NoS
589) er et godt eksempel på dette. I starten av første vers leser vi: Sov du lille, sov nå godt, du er døpt, ditt hår er vått. Hans Anker Jørgensens tekst i Estrid Hessellunds oversettelse bringer her på banen noen nye ord og vendinger som kanskje virket fremmed og utypisk til salmebruk da den dukket opp hos oss i Norge på midten av nittitallet (i salmehistorisk perspektiv må man vel fortsatt kunne kalle denne for en moderne salme). I dag er det nok ikke så mange som rynker på nesen av en slik billedbruk som i denne salmen, det vil snarere virke svært livsnært og sant for de som kommer med dåpsbarnet til kirken, håret blir jo nettopp - vått. Skeie argumenterer også for dette nye idet han skriver at «hver ny generasjon og hver tid har likevel sin livsfølelse og sine bilder som vi må prøve å trenge inn i, og som vi til det ytterste skal gi gyldighet.»
Det er flere med meg som tenker at kirken også trenger nye salmer, nye perspektiv. Den engelske visedikteren Sydney Carter sier det så treffende: «Den dag vi ikke har noe å føye til det som tidligere generasjoner har sagt, er vår tro gått i stå. Da står vi stille, mens sannheten alltid er i bevegelse. Å finne fred i Gud er ikke en stillestående og ubevegelig holdning, men en ilende, dansende, levende ferd. Vi er kalt til å være Vårherres skapende barn.» Forfatter og salmedikter Iben Krogsdal fra Danmark, som vi har hatt glede av å samarbeide med blant annet til vår kommende bokutgivelse, uttrykker seg slik: «Salmer skal leve gjennom sang. Men det kommer også ofte et tidspunkt hvor de skal skrives videre på. Slik som de gamle salmediktere skrev videre på hverandres (og andres) tekster eller skrev nye salmer i oppgjør med eksisterende, skal vi også i dag våge å kjempe med tradisjonens tekster
som avsetninger for nye. Salmediktning handler i høy grad om å skrive videre på historien, og det har vi til en viss grad både glemt og forsømt i dag.»
Slik et menneskeliv best leves, må også kirkens liv bære preg av denne dualiteten. Holdningsløshet og likegyldighet kan bli en konsekvens uten den tilhørighet og rotfasthet som tradisjonen bringer med seg. Likeledes står kirken og dens kunst og kultur i fare for å stivne i kjølige formalia om den ikke våger å prøve nye veier. Min tanke om den gode, treffende, nødvendige (!) salmeteksten er at utgangspunktet for ordene som diktes bør være dette: et ønske om å formidle evangeliet og uttrykke menneskers bønn og tro «midt i vår verden, her hvor vi bor».
God sommer!
Trond Akerø-Kleven, organist
Nedenfor kan du høre en ny sommesalme for barn. Tekst: Dag Kaspersen, Melodi: Trond Akerø-Kleven