Vi er i Skoger gamle kirke og blir vitne til at klokkene ringer for første gang på et par ti-år. Det vil si, det er den ene av de to, den nyeste fra 1754, som nå har fått ny bærekonstruksjon og som gjør at det kan ringes med den igjen.
De tre hovedpersonene i prosjektet som kartlegger restaureringen av klokkene, er seniorrådgiver i Kulturminneavdelingen hos Riksantikvaren, Terje deGroot, eiendomssjef i Drammen kirkelige fellesråd Lars Olav Bøe og sekretær i menighetsrådet i Skoger, Jakob Vik.
Klokkekarer: Fra Riksantikvaren Terje deGroot, eiendomsjef Lars Olav Bøe, Jakob Vik fra menighetsrådet og kirketjener Tor Arne Gjerrud den dagen de prøvde kirkeklokka etter reparasjon. - Den funka!
Søsterklokker med 600 års aldersforskjell
Bevaring og istandsetting av kirkeklokker er en del av bevaringsprogrammet fra Riksantikvaren, og nå var det altså den yngste klokka som trengte «hjelp». Den andre, som er fra 1100-tallet, må vente litt til med å bli klar for bruk, antagelig ikke før sommeren 2025.
Det var lenge spennende om den noen gang skulle komme til å ringe igjen. Fordi den er så gammel som snart 900 år, er det strenge krav til hvordan, og om det i det hele tatt er mulig å gjøre utbedringer og fornyelser, slik at den kan brukes etter den lange dvalen.
Undersøkelser har blitt gjort, og svaret kom i sommer; Opphenget er ikke fra middelalderen, den er «bare» fra 1600-tallet, som i denne sammenheng er det ganske nytt. Dette gjør det mulig at klokka fra 1100-tallet også kan restaureres og utbedres, slik at det kan ringes også med denne eldste av de to kirkeklokkene.
Vanligvis er det jo fint om det avdekkes at noe er eldre enn man tror, men i dette tilfellet håpet man vel egentlig at opphenget til middelalderklokka skulle være yngre.
– Hvis ikke hadde man ikke kunnet utbedre og bruke den. En kirkeklokke er jo finest med lyd, konstaterer Terje deGroot.
Så nå når den «nye» kirkeklokka fra 1754 er satt i stand, starter prosessen med å klargjøre den eldste.
– Vi håper å komme i gang med istandsettingen nå i høst, forteller eiendomssjef Lars Olav Bøe i Drammen kirkelige fellesråd.
Terje de Groot fra Riksantikvaren er det vi kan kalle en skikkelig kirkeklokke-nerd. Det han ikke vet om kirkeklokker er ikke verdt å vite. Han snakker om konstruksjon, om materiale, om klang og om klokkenes betydning gjennom hundrevis av år.
– Det er ufattelig hvordan gamle tradisjoner lever videre, dveler Terje deGroot, som har skrevet bok om kirkeklokker. Hvis alt går som planlagt, blir den utgitt til høsten.
Terje deGroot fra Riksantikvaren på vei opp til kirkeklokkene. Han er ekspert og har skrevet bok om kirkeklokker, som kommer til høsten.
Sjeleringing og forbud
– Når noen døde, ble det ringt i kirkeklokkene for å hjelpe sjelen gjennom skjærsilden og opp til himmelen, såkalt sjeleringing, forteller deGroot.
Etter reformasjonen skulle ikke klokkene lenger vigsles, og ringing omkring død og begravelse ble kraftig innskrenket.
Sjeleringing ble forbudt ved Christian den femtes norske lov i 1688, men kirkeklokkenes ringing for de avdøde fortsatte, til tross for at den hadde blitt forbudt. I Norge fortsatte skikken enkelte steder helt frem til 1960, selv om mening og innhold hadde endret seg siden middelalderen.
– Menighetene hadde et sterkt forhold til kirkeklokkene, klokkenes hellighet satt beinhardt, forteller deGroot.
Han forteller videre om hvordan et lokalsamfunn, så sent som i 1909, brukte kirkeklokkene for å ringe et lite barn ut av fjellet, «det var Huldra som hadde tatt dem». Klokkene var en sterk del av norsk folketro.
På landsbygda i Danmark og Sverige forekommer det fremdeles at det ringes når noen dør, selv om det ikke er helt det samme som sjeleringingen, men mer for å varsle sognet om at noen er død.
Gjennom dette hullet kommer man opp til galleriet. Denne første økta er ganske grei skuring, selv om trinnene er vel smale.
Akrobatikk på kirkeloftet
Tilbake til Skoger gamle kirke.
Det skal godt mot og en spenstig kropp til for å klatre opp i tårnrytteren i den gamle middelalderkirken. De fleste kommer kun opp til galleriet – selv det er nesten en bragd. En stupbratt trapp, eller skal vi si stige, med svært smale trinn, leder opp på loftet og til kirkeklokkene.
Eiendomssjefen, representanten fra menighetsrådet og seniorrådgiveren fra Riksantikvaren finner lett og raskt veien opp til kirkeklokkene. Men så er dette en del av deres hverdag, å klatre opp bratte stiger, balansere og krype på steder de færreste ville våget.
Etter en vaklende tur opp på galleriet, finner vi fort ut at det beste er å bli sittende der - muse stille. Vi hører dessuten alt som skjer der oppe under taket, lyden bærer godt her. Får bare håpe at taket over oss bærer de tre, og at gallerigulvet tåler vekten av undertegnede.
Om man våger seg videre oppover denne stigen, kommer man opp til loftet og til kirkeklokkene...
En kirkeklokke er ikke bare en kirkeklokke
Litt fakta og kuriosa rundt selve kirkeklokka, kommer her. Det er nemlig ikke bare-bare å få fin lyd.
Den som drar i tauet må ha riktig tempo, rytme og timing, slik at det høres ut som det skal. Enten som ringing, kiming eller klemting, etter hvilken anledning det skal ringes.
Akustikken og lyden av en kirkeklokke er også kompleks og komplisert. Ren og fin klang avhenger av støpning og godt metall og av konstruksjonen på klokka.
Dessuten, hvordan kirkeklokkene er hengt opp, har også betydning for lyden. Å henge opp klokkene er nemlig en kunst i seg selv. På klokkefagspråket snakkes det om «… Balansert opphenging på krum aksel går lettere og gir mindre sentrifugalkraft, men klangen lider og blir stivere, og kolven beveger seg ikke. Moderne opphenging, der både klokken og kolven er balansert så kolven går og slår riktig i overkant av kirkeklokken når denne svinger ut, gir atter god ringing …».
Her er klokka fra 1754, som ikke har ringt på over 20 år, klar til bruk etter reparasjoner og utbedringer. Foto: Lars Olav Bøe
Klart for test-ringing
Når vi er vel nede i kirkerommet høres skritt og stemmer fra loftet.
– Nå kan du gå ut!
Det er eiendomssjef Lars Olav som roper ned gjennom gluggen fra loftet – vi kan gå ut på kirkebakken, de er klare til å prøve-ringe med kirkeklokka.
Der ute ser vi at lukene på takrytteren er åpne, og vi hører stemmer fra de tre som står klare med tauet, der inne.
Og så: Nydelig klokkeklang fyller blå himmel og overdøver trostesang og suset fra trekronene på kirkebakken. Lyden av flere hundre års historie er tilbake.
Endelig kan klokkene på Hanavald i Skoger høres igjen, slik de har ringt for folk og menighet i hundrevis av år.
Epilog:
– Dette høres da flott ut?
Joda, de er fornøyde, ekspertene og entusiastene, vel nede fra klokketårnet.
– Det funka bra!
Så da er det bare å glede seg til å ringe inn til gudstjenester og brylluper. Og neste sommer – da skal forhåpentlig også kirkeklokka fra middelalderen gi lyd fra seg.
Tekst og foto: Elisabeth Helgeland Wold