Endelig hjemme
Det er krevende å være på flyttefot. Å skulle bryte opp fra det kjente og vante, bla gjennom boligannonser og gå på visninger, og hele tiden lure på om man vil trives på det nye stedet. Vil barna finne venner, og vil vi etter hvert kunne føle oss hjemme?
Mange kjenner seg hjemløse, selv om huset man bor i er aldri så velinnredet og påkostet. Det kan handle om brutte relasjoner eller en følelse av utenforskap i egen familie eller vennekrets, eller en lengsel etter fellesskap og tilhørighet.
Juleevangeliet forteller om en boligsøkende Gud, en Gud som søker fellesskap. I den totusenårige beretningen fra Lukasevangeliet hører vi at det «var ikke husrom for dem», og derfor ble Guds Sønn født i en stall og svøpt og lagt i en krybbe. Og i Juledagens evangelium står det at «han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham». Han fikk en miserabel mottakelse.
Men det er slik Gud gjør sin entré i verden. Han gjør det enkleste rom til et hellig sted. Denne fortellingen har gitt håp og trøst til mange hjemløse og tent lys i mørket for millioner av redde og ensomme mennesker under ulike himmelstrøk.
Det var ikke i kongens palass vismennene fant det nyfødte barnet. Gud var ikke å finne der det kanskje var mest nærliggende å lete. Han kommer til oss som en uventet gjest. I den greske teksten til Johannesevangeliet står det at Ordet «slo opp sitt telt» hos oss.
Om det var denne julen han ble født, måtte vi kanskje lete etter ham i en av de mange flyktningeleirene. I et telt blant de mange millionene som leter etter en bolig i eget land, eller blant de mange som fortvilet har lagt ut på en farefull ferd mot en ny framtid.
Både hos Lukas og Johannes er det himmelens og jordens skaper det fortelles om. Gjeterne opplevde at himmelens herlighet lyste om dem, og englene forkynte en stor glede for hele folket. En frelser var født, og tegnet var et barn som var svøpt og lå i en krybbe. I en verden fylt av hat og krig og angst og nød, blir Gud en av oss. Han søker fellesskap med oss mennesker akkurat slik vi har det. Med mennesker i uro og på flukt vil Gud dele telt.
Han leter ikke etter pent møblerte hjem, for selv de luneste hjem kan mangle hjertevarme. Også velfylte boliger kan være preget av tomhet. Men Gud ser vår nød og kjenner vår lengsel. Ingen adresse er for dårlig eller for fin for Jesus.
Selv i de enkleste hjem er det plass nok for Gud. Han vil være til stede med lys og varme. Der han finner hjerterom, tar han bolig. Juleevangeliet handler om å tro og ta imot. Når Gud går bo i våre hjerter, da er vår lengsel endelig hjemme. Da har vår tro funnet sin skatt.
Jan Otto Myrseth, biskop