Tekst: Evangeliet etter Johannes, kap. 13, vers 1-17.
Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. 16 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. 17 Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.
_______________________________________________________________________________
Har du noen gang opplevd hvor deilig der er, en varm sommerdag på stranda, å tusle ned til vannkanten, kjenne på vannet med den ene tåa, stå noen sekunder med den iskalde prikkingen som omfavner føttene akkurat med det samme de kommer under vann, og den svale, gode følelsen som brer seg i hele kroppen av å bli avkjølt? Bare fordi føttene blir det?
Eller har du kjent hvor godt det er å gå barbent gjennom mykt gress tidlig om våren, og kjenne hele sommerens forventning fylle kroppen?
Kanskje var det derfor det var nok å bare vaske føttene, fordi renselsen spredte seg videre?
Det var nok ikke derfor, men det er i alle fall slik at tilsynelatende små berøringer kan skape store følelser, store forandringer.
Mange av disiplene fremstår som ganske tilbakeholdne. Det virker i alle fall slik når vi leser om dem. Det er mange navn som ikke har noen annen historie eller bærer på noe kjennemerke annet enn nettopp navnet. Men så er det Peter - og Johannes - og Judas, da. Disse glemmer vi ikke så lett. Disse kan vi likesom tenke oss litt hvordan var! Peter var nok litt hissig, jeg forestiller meg at han var et lidenskapelig menneske med mange følelser rett under overflaten. En mann som lett lot seg begeistre og lett lot seg tirre. Jeg vet jo ikke, men jeg kan ikke la være å lure på om det er typisk at det var nettopp han som i første omgang ikke ville ta imot denne gesten fra Jesus. Vaskingen. Og han sier jo klart fra; «Aldri skal du vaske mine føtter!» Men så tar utbruddet raskt en annen vending, når han stopper opp og lytter til det Jesus sier; «Vask også hendene og hodet», sier han!
Lite ante alt det som vokste og duftet i Getsemanehagen at det snart skulle bære vitnesbyrd om et drama. Vaskede føtter gikk litt ubestemmelig rundt, manges skritt var nølende, usikre. Judas skritt var ikke det. De var målbevisste. Soldatenes skritt var raske, harde. Så fulgte kysset og forræderiet. Peter løp i redsel med vaskede føtter, ikke bare han, men også de andre løp. Alle med rene føtter. Alle bort fra han som hadde vasket. Han ble. Jesus visste det jo, at det var slik det skulle bli. Men han vasket dem allikevel. Også Judas.
Men Peter, han som hadde lovet med både kraft og overbevisning at han skulle dø for sin Mester om nødvendig. Hva med ham? Han gikk med sine rene føtter til stedet der øverstepresten oppholdt seg, han ble stående utenfor porten. Er det naturlig å tro at han var nølende, redd og ulykkelig? Han fikk komme innenfor, og møtes med en gang av konfrontasjoner. «Er ikke du en av dem?» «Var ikke du i hagen sammen med ham?» Og Peter klarer ikke annet enn å lyve. «Nei», sier han bryskt. Kanskje med den lille pusten han har igjen etter at angsten har tatt sin del av den. Så var det ikke mer stemme eller mer pust igjen etterpå. Det er da hanen galer, og Peter ser fortvilet ned på føttene sine, som igjen er fulle av støv.
Jesus gjør ikke forskjell. Han visste hvem som skulle løpe, hvem som skulle miste motet. Og han vasket dem. Uten å bebreide. Akkurat som med oss. Han kjenner oss, vet alt om oss, ser oss - og gir oss alt! Frelsen, dåpen, troen, nattverden. Alt vi trenger for å leve, alt vi trenger for å tjene Ham. Noen ganger er det små berøringer som blir store. Bare tenk på Peter! Han løp, han benektet at han kjente Jesus, han skammet seg. Men han ble en av de djerve, en av dem som ikke mistet motet - han ble klippen Jesus valgte seg! For han visste mer om Peter enn det Peter visste selv. Han viste hvem Peter kunne være!
Han vet mer om deg også, enn det du gjør selv! Han vet at de små berøringene vi får del i egentlig er store. De skaper noe i oss, og det som får vokse og utvikle seg er allerede noe stort. Troen, for eksempel! Ofte synes jeg troen min er liten. En typisk ting jeg ber ofte om for min egen del, er at troen min må vokse og ta mer plass i livet mitt enn det jeg synes den gjør. Det er så lett å glemme at troen er en stor ting. Uansett! For troen er i bevegelse, den er jo en levende tro! Og den tro som gir frelse, er alltid stor. Den tro som kan romme noe guddommelig, må i sitt vesen være enorm! Selv om den oppleves som et sennepsfrø.
Da Jesus vasket disiplenes føtter, viste han at alle er like verdifulle og viktige, uansett. Alle får en plass ved bordet hans. Om han får røre ved oss, legger han igjen noe viktig, noe flott! Det er viktig å vite det, for vi har så lett for å tenke lavt om oss selv. Og det skal vi ikke gjøre.
Gud gir oss troen, alle får det samme. Men det er ikke slik at troen får det samme utrykket hos alle! Troen får naturligvis ulik fremtoning hos deg og meg - for vi er jo forskjellige! Dessuten kan den utrykkes ulikt gjennom et liv - fordi livet heller ikke er det samme hele tiden. En tro og et håp til Gud som er levende, rommer alle mennesker og alle våre livsfaser. Vi har fått en berøring av noe som holder oss fast. Av noen som vil oss noe godt!
Jesus sier han har gitt oss et forbilde. Vi skal gjøre som han. Vi skal tjene hverandre og vise hverandre nåde fordi han har gjort det mot oss, ikke fordi vi synes noen fortjener det. Fortjeneste var aldri Guds kriterium. Og det skal heller ikke være vårt. Hvilke kriterier skulle vi i så fall sette?
Bare det ene, at mennesket er laget av skjørt materiale. Vi er lette å såre, lette å ødelegge - med et sterkt behov for positiv bekreftelse! Med et stort behov for å bli vist nåde, selv om det ikke alltid synes på oss. Derfor skal vi tjene hverandre, vise hverandre godhet. Da taler vi Guds språk.
Vi er mennesker på godt og vondt alle sammen. Noen ganger mestrer vi livet, andre ganger ikke. Noen ganger bommer vi totalt, andre ganger treffer vi blink. Sånn er det å leve og slik ble vi kalt. Gud vet og kjenner alt, og derfor kan vi være frimodige når vi er sammen med ham. Han tok oss som vi er! Og viser oss nåde. Gir oss alt han har! «Jeg har gitt dere et forbilde; Slik jeg har gjort mot dere, skal dere også gjøre!» Sa Jesus.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen