Ukehilsen ved sokneprest i Domkirken.
Søndagens evangelietekst: Johannes 15,1-8
En vinstokk; - et bilde og en bønn om samhold.
De siste ukene har samfunnet vårt opplevd både skjebne- og dugnadsfellesskap.
I stedet for vårens yre glede og fellesskapssøkende samvær har samfunnet vært stengt ned, mellommenneskelige ”frostnetter”.
Innimellom, men ganske sjelden, berøres en hel nasjon av noe som skjer.
Det kan svinge fra glede og stolthet over et norsk fotball-landslag som slår Brasil i VM-kamp i 1998, til en annen dag og en annen hendelse i 2011, da et helt folk samlet seg til ”rosetog” gjennom landet.
Nå igjen har vi kjent på et spesielt fellesskap, ikke minst på en felles usikkerhet. Ikke bare vi, men en hel verden.
Fremdeles strever mennesker med å trygge livet sitt, både i dagligliv og økonomi.
Vi har tenkt; Hvordan ser egentlig livet ut til høsten?
I evangelieteksten som det henvises til ovenfor, møter vi et bilde på en organisk enhet, et fellesskap.
Jesus brukte bilder fra naturen og fra livet rundt seg når han skulle forklare dypere sider ved livet, for at både barn og voksne skulle tenke videre på hva han ville si til dem.
I sin avskjedtale hentet Jesus fram et bilde av et vintre for å fortelle om enheten, styrken og avhengigheten mellom ham og disiplene, mellom seg og kirken.
Jesus bruker vintreet som symbol: Et tre som bringer gode assosiasjoner og forventninger med tanke på druene og høsten.
Min Far er vinbonden, sier Jesus, og ”Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt.”
Jeg har sett kaldt værdrag komme over vingårder, så kaldt at det ble frostnetter, med den følge at vinbønder i deres fortvilelse monterte varmekilder mellom vinstokkene i forsøk på å redde høstens avling.
Det sier mye om hvor verdifullt vintreet med sine frukter er.
Jesus opplevde også ”frostnetter” av ulikt slag i livet sitt.
Når det skjedde, søkte han kontakt med sin himmelske Far, gikk for seg selv og ba. Han var selv i et nært bønnefellesskap med Gud.
Slik Jesus elsket verden og var i tjeneste for alle slags mennesker fra ulike folkeslag, ba han sine disipler om å ”bære frukter”, de også, inn i denne verden.
Alt Jesus gjorde var preget av kjærlighet til andre.
Gjennom treets stamme og ut i greinenes små kanaler siver livskraft; ”Bli i meg, så blir jeg i dere.”
Jesus betoner viktigheten av å stå i en livssammenheng.
Bildet av vintreet med stamme og greiner, er opprinnelig et bilde på hans eget folk i gammel tid; Drømmen og bønnen om fellesskap i dagliglivet, også utenom de store hendelsene.
Jesus fornyer bildet av treet, bruker bildet på seg selv og kirken.
Et sted må vi hente næring, inspirasjon, kraft og hvile.
Det vi spiser, leser, hører, trener, ber, alt vi gjør, – det blir «meg» over tid. Hva vil jeg koble meg opp til?
Gjennom fellesskapsbønnen ”Vår Far”, ber vi fram et liv om samhold, omsorg og engasjement for lokalsamfunn og verden.
Å be ”Vår Far” er bønn om varig fellesskap og om et sted å høre til, også når noe skjer.
Siden Jesus-historien ikke endte med Langfredag, men med Påskedag, - er bildet om vinstokken fremdeles livskraftig.
Jon Albert Ihlebæk, sokneprest i Fredrikstad domkirke
Fotografiet er glasskunst fra et av domkirkens sidevinduer.