- Jeg hadde to mostre på Finnøy, og har alltid vært på besøk der siden jeg var liten. Jeg har hatt hytte i området, har bygd hus på Fister. Vi melder flytting dit nå, men Kristin fortsetter på Høgskolen, så vi får se hverandre i helgene, forteller Tor Egil.
Fister er 20 minutter med hurtigbåt fra Finnøy. Men den går ikke på søndager, så presten er i gang med å kjøpe seg større båt.
- Så kommer jeg tørr fram. Jeg blir litt skjærgårdspresten, humrer Eriksen.
- Hva var det som gjorde at du tenkte at 11 år i Rossabø var nok?
- Det var i hvert fall ikke det at jeg var lei av Rossabø, her kunne jeg vært lenger. Men nå kom muligheten til å bli prest i barndommens sommerparadis, sier Tor Egil.
Han skal være sokneprest i Hesby sokn, som tilsvarer Finnøy. Prestehverdagen blir ganske annerledes enn den i Rossabø.
- I fjor hadde jeg 60 begravelser. På Finnøy får jeg nok rundt 15-20 i året. Det vil bli flere gudstjenester på ulike plasser på søndagen, og en annen form for arbeidsbelastning. Det blir spennende! Noen av plassene har veldig god kirkesøkning. Jeg håper jeg får tid til å få litt kontakt med folk.
Å treffe folk og prate er noe av det Tor Egil Eriksen setter mest pris på ved yrket sitt. Han ble ordinert i 1986 og var prest i marinen. I 1987 dro han og familien til Sør-Afrika for NMS. Der arbeidet han som prest i en indisk township i Durban. I 1995 dro de fra Durban til Sogndal, der Eriksen var kretssekretær for KFUK-KFUM. I 2006 kom han til Rossabø som sokneprest, og de to siste årene var han også sokneprest for Utsira.
Den store kjærligheten
Tiden i Rossabø har han satt stor pris på.
- Det har vært mye kjekt i Rossabø! Jeg har møtt veldig mange folk. Noen får man følge nærmere, av ulike grunner. Kan ha dåp i flere generasjoner, konfirmasjon, bryllup og begravelse for samme familie. Det er et privilegium å få være nær mennesker, slipper inn på tross av det som er vondt og vanskelig. Å følge folk gjennom gleder, sorg og tragedier.
- Hva har gjort sterkest inntrykk etter mange år med utallige møter?
- Det må være kjærligheten. Hvor sterk den er, alle fortellingene om kjærligheten som jeg har møtt på ulike måter. På godt og vondt. Hvordan kjærligheten tåler virkelig vonde ting. Det blir et lite bilde på Guds kjærlighet til oss. Det er et Gudsbevis for meg: kjærligheten som er den livgivende kraften som er så sterk. Det er ikke noe som har oppstått biologisk etter en evolusjon, her er det noe mer.
- Alltid kjekt å komme til Sira
Også fellesskapet i staben har vært sterkt og god i Rossabø.
- De er en utrolig kompetanse her. Og vi er rause med hverandre og vet vi vil hverandre godt.
- Rossabø menighet har på mange måter gått gjennom en ganske stor endring. Da jeg kom hit var det rundt 60 på gudstjenesten. Mange av dem hadde vært med å bygge kirken. Nå er det få igjen av dem. Samtidig har ikke nattverdtallene gått ned. Kanskje heller opp. Folk er sjeldnere på gudstjenester, men det er flere som går til nattverd på familiegudstjenester.
Å være skjærgårdspresten er forsåvidt ikke helt nytt for Eriksen.
- Det har vært en ny utfordring å få være sokneprest på Utsira. Det har gitt meg mange turer hvor jeg har måttet ligge og meditere og kontrollere pusten på vei ut i gode bølger. Så møter en et flott folk der ute, med mange som vil mye for sitt lokalsamfunn, hvor kirken har en stor plass. Gjennom ulike møter ble jeg kjent med folk. Det har alltid vært kjekt å komme til Sira og bli en del av det lille, men sterke samfunnet der ute.
Høster vindruer
Et lite lokalsamfunn i Italia har også blitt en del av sokneprestens årsrytme. En gang i året drar han til det katolske klosteret San Gimignano.
- Der er jeg med på bønnelivet og måltidsfellesskapet og har gode samtaler. Er jeg der i september, er jeg med å høster vindruer. Hardt manuelt arbeid i steikende sol.
Kanskje er druehøstingen er kompetanse han kan overføre til tomat-øya Finnøy. Jobbskift og overganger livet er i hvert fall Eriksen godt vant med. Fellesnevneren er interessen for mennesker, enten det er i Durban, i Sogndal, i Rossabø eller Utsira:
- Jeg er interessert i mennesker, og blir lett glad i folk.
Nå venter en ny og spennende hverdag.
- Jeg har gått gjennom en prosess, og også tenkt «var nå dette så lurt?» Men nå har jeg landet. Hva jeg gleder meg mest til? Å få lov å være prest, tjene og få møte mennesker.
Av Tove Marie Sortland
Intervjuet har stått på trykk i sommerutgaven av Folk og Kirke