Leksværingen som var forut for sin tid:
Arne Ole Nikolai Jonsen
Begge foreldrene kom fra Leksvik. Far, Gudmund Jonsen, vokste opp på Vigtil. Mor, Ingeborg Johanna Johannesdtr, vokste opp på Barbækken. De giftet seg i Trondheim i 1873. Arne Ole Nikolai, født 23. mars 1885, vokste opp i Trondheim. Etter vanlig skolegang, fra han var 14 år, arbeidet han i butikk i 10 år. Men en uro vokste fram i ham. Han kjente på et kall til jødemisjon.
Jonsen tok kontakt med Israelsmisjonen. Ledelsen syntes godt om den unge mannen, og satset på ham. Han fikk utdannelse, med studier i London, Berlin og Leipzig. Senere også videre studier i teologi, språk og filosofi i Berlin, Zürich, Würzberg og København. Han oppnådde også en filosofisk doktorgrad og var derfor meget skolert.
Kallet til jødemisjon ble ikke mindre da han ble kjent med og gift med Sara Elisabeth, oftest kast Lisa, datter til en russisk jøde, Philemon Petri. Denne Petri var noe så uvanlig som en messiansk jøde, en som trodde at Jesus fra Nasaret var den lovede Messias. Det passet Jonsen godt, for hans kall var jo nettopp å minne jødene om at Messias var kommet.
Gjennom årene fikk Arne Jonsen noen tanker som ikke var så vanlig på den tiden. Han hadde lagt merke til at der jøder ble Jesus-troende, ble de også samtidig kulturelt kristne. De sluttet å feire jødiske høytider, ble fremmede for synagogens fellesskap. I det hele, de kom bort fra slekts- og folkefellesskapet de hadde blant sine egne. Dette ble de også oppfordret til av mange prester og veiledere.
Må det være slik, spurte Jonsen seg. Og hans klare svar ble etterhvert et «nei». Det var mye i den jødiske tradisjon som nettopp pekte på Jesus som Messias. Og dette kunne de vel fortsette med, så sant det ikke strir imot evangeliet, ble hans standpunkt. Han ville «ta Jesus inn i synagogen». Og han ville vise det i praksis. Han så for seg å dra til Jerusalem for å bygge et jordbrukskollektiv og en messiansk menighet.
Men dette var fremmede tanker, også i Israelsmisjonen først på 1900-tallet. Derfor ble ledelsen skeptisk med tanke på å understøtte hans planer. Men i august/september 1923 fikk han tale på Israelsmisjonens landsmøte i Bergen. Og han fenget forsamlingen på en slik måte at det kjentes som de ble tatt av en storm. Det ble et unisont krav: -Send denne mannen til Jerusalem.
Så, i januar for 100 år siden kom Jonsen med familie fram til målet sitt. Han gjorde som han tenkte, både med jordbruksprosjektet og med menigheten. Det ble sant og si ikke så mye ut av disse prosjektene. 2 misjonsledere som kom innom for å se på det han holdt på med, leverte en rapport som ikke var til hans fordel. Støtten til ham ble så trukket tilbake. Kanskje var Jonsen mer en visjons-spreder enn en som kunne drifte tiltak over tid.
For hans tanker hadde satt noe i gang. De grunnleggende ideer omkring det vi i dag kaller den messianske bevegelsen, slo rot. Nå er det en selvfølge at jøder som tror på Jesus, f.eks kan ha gudstjenesterom som ligner en synagoge, at de feirer sabbat og jødiske høytider, og gjerne vil være en del av sitt folks vanlige liv. Slik ville Jonsen det skulle være. Han var forut for sin tid! Det er hans store fortjeneste.
I dag er den messianske bevegelsen godt etablert i mange land og også i Israel. Den har hatt en kraftig vekst, med 300 prosent økning de siste 20-30 år. Den er synlig i dagliglivet og i mediebildet. Og Den norske Israelsmisjon, sammen med den norske kirke samarbeider om misjonsoppdraget overfor det jødiske folk. I nyere tid har flere fra Indre Fosen hatt tjeneste i Israel. Eva og Jostein Aune i 2 perioder. Johanne og Johan Hermstad i flere vintre etter hverandre.
Tilbake til Arne Jonsen. Etter tiden i Jerusalem, bodde han både i Sverige og i Wien. Under 2. verdenskrig var Lisa og Arne engasjert i å redde jøder, ved å gjemme dem i leiligheten sin. Men måtte på grunn av dette måtte de selv flykte. Etter krigen, i 1948 tok han i bruk etternavnet Vigtel, navnet på slektsgården hjemme i Leksvik. Han døde i 1969, 84 år gammel. Hans kone Lisa døde 3 år senere, i 1972.
Tekst: Oddbjørn Stjern