En begravelse kan bety mye for en reel følelsesmessig avskjed med den døde. Vi opplever forskjellig og sørger forskjellig. Men mange har opplevd at gravferden ga sorgen en god start og en fruktbar retning. Minneord, kransepålegging, lystenning, skriftlesing og bønner gir en fin markering av en viktig begivenhet i familien og vennekretsen.
En gravferd/begravelse i Den norske kirke er en form for gudstjeneste. Ritualet uttrykker det grunnleggende i den kristne tro - at mennesket er skapt og elsket av Gud. I gravferden takker vi for livet og overlater den døde i Guds hender. Her er rom for gråt og klage. Vi kan også få løfte fram for Gud det som ikke ble slik det skulle mellom oss. Gravferdsgudstjenesten er en bønn om forsoning, framtid og håp.
Gravferden er de nærmeste sin avskjed med den døde. Minneord, kransepålegging, lystenning, skriftlesing og bønner gir en fin markering av en viktig begivenhet i familien og vennekretsen. En kirkelig gravferd er samtidig en offentlig handling. Det er et fellesskap som markerer at et liv er slutt. Ved avskjeden viser vi respekt for den døde, for livet som har vært og for livet som skal leves videre. I gravferden får vi takke og minnes.
Hver enkelt del, blant annet utsmykking, symboler og kransepålegging, må tilpasses den gudstjenestelige formen. Den liturgiske fargen ved gravferd er fiolett, men det er vanlig å bruke mye hvitt, både hvite blomster og hvit kiste. Man kan også benytte andre farger.
Gangen i den kirkelige gravferden
Begravelsen starter med preludium (inngangsmusikk), en solosang og en salme. Deretter ønsker presten velkommen og deler noen innledende ord og en bønn. Så holder presten eller en representant for de pårørende et minneord om den døde. Minneordet kombinerer gjerne informasjonen om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har betydd for de som stod han/henne nær. Etter minneordene er det også anledning for andre korte hilsener og opplesning av hilsener på kransene
Etter minneordene er det gjerne en solosang eller instrumental musikk til ettertanke før presten leser tekster fra Bibelen. Etter en salme holder presten en andakt etterfulgt av Fadervår som bes i fellesskap.
Til slutt synger vi en salme før kisten bæres ut av representanter for den nærmeste familien eller venner av avdøde er med og bærer kisten ut av kirken
Ved kistebegravelser bæres kisten ut til graven hvor en salme rammer inn senking av kisten, et ord fra Bibelen og Herrens velsignelse.
Ved bisettelse for kremasjon skjer jordpåkastelsen som regel inne i kirken mot slutten av seremonien før kisten bæres ut av kirken og settes inn i begravelsesbyråets bil som står utenfor. Begravelsesfølget står i stillhet og ser at kisten kjøres bort.
I krematoriet er det vanlig med senking av kisten etter siste salmen. Deretter følger jordpåkastelse, skriftord, velsignelse og salme.