De enkelte leddene, blant annet utsmykning, symboler og kransepålegging, må tilpasses den gudstjenestelige karakteren. Den liturgiske fargen ved gravferd er fiolett, men det er vanlig å bruke mye hvitt, både hvite blomster og hvit kiste. Andre farger kan også benyttes.
Gangen i seremonien
Gravferden starter med preludium (inngangsmusikk), salme, noen innledende ord og en bønn. Etter det framfører presten eller en representant for de pårørende minneord. I begge tilfelle vil det være naturlig å kombinere informasjonen om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har hatt å si for dem som stod ham/henne nær. Etter minneordene er det også anledning for andre korte hilsener, kransepålegging, opplesning og lystenning.
Etter minneordene er det gjerne en salme eller et musikkinnslag før presten eller den som forretter gravferden leser fra Bibelen og holder en kort tale ut fra skriftstedet. Det blir så bedt en bønn før alle ber Herrens bønn sammen.
Før postludiet (utgangsmusikken) kan det være et musikkinnslag eller en salme. Ved gravferder og ved sørgehøytideligheter andre steder enn i krematoriet, blir kisten båret ut under postludiet. Det er vanlig at representanter for den nærmeste familie eller venner av avdøde er med og bærer kisten.
Ved kistegravferd er det også skriftlesning ved graven før presten ber en bønn og kisten blir senket. Så følger jordpåkastelsen. Deretter leser presten et ord fra Bibelen før han eller hun lyser velsignelsen og alle synger en salme. Ved bisettelse for kremasjon kan jordpåkastelsen skje i kirken/kapellet. I krematoriet har en nedsenking etter siste salmen, deretter følger jordpåkastelse, skriftord, velsigning og salme.
Retningen for sorgen
Gravferden er viktig for en reell følelsesmessig avskjed med den døde. Sammen med en båreandakt og eventuelt det å stelle den døde, kan gravferden gi sørgetiden en god start. Gravferden kan gi sorgen en retning, kan omdanne sorgen til en ressurs i livet til den enkelte. Minneord, kransepålegging, lystenning, skriftlesning og bønner gir dem som er med, anledning til å markere gravferden som en viktig hendelse i familien og vennekretsen.