År etter år gjentar dette seg. Like sikkert som at vår følger vinter og varsler at sommeren er nær.
I kveld kommer han ridende mot oss. Han, kongen, den evige og allmektige.
La oss strø palmegrener foran han og kaste klærne våre foran han til tegn på ydmykhet og respekt.
Ydmykhet og respekt. Det skylder vi han, kongenes konge og herrenes herre. Damenes dame.
Ja, vi skylder han det. For han viste oss det først.
Han viste det da han ble født som et vergeløst barn julenatt. Han viste det som flyktningbarn i Egypt. En liten jødegutt på flukt, slik jøder har måttet flykte i århundrer siden. Som mennesker i vår tid kommer flyktende til oss, fra Romania og Somalia, Polen og Syria. De fortjener den samme respekten vi viser jødegutten fra år null.
Han viste oss respekt ved å vokse opp i alminnelige kår, som snekkeren Josefs sønn.
Han viste det ved å velge vanlige mennesker som disipler. Fiskeren Peter, skjøgen Maria, landssvikeren og tolleren Levi. Tomas som tvilte og Paulus som forfulgte kirken. Dem valgte han som disipler den gang. I dag velger han oss.
Han viste oss respekt ved å omgås dem som andre så ned på. De stinkende og smittefarlige spedalske. De prostituerte kvinnene. Og hvitsnippforbryterne i tollboden.
Han viste oss respekt ved å la seg arrestere og drepe som en gemen forbryter. «Forbannet er hver den som henger på et tre», står det et i 5.mosebok. Det var korset, skammen og forbannelsens tre.
Og han viste oss den største respekt ved å overvinne døden, slik at også vi kan ha håp om at vår død, våre svik, vår ondskap er overvunnet. Vi har håp om et liv og et evig jeg fordi han døde vår død.
Han er det som kommer til oss i kveld, ydmyk, ridende på et esel. Han ser på oss med respekt; homofile og heterofile, kvinner og menn, siklende oldinger og skrikende spebarn.
La oss strø palmegrener for han, kongenes konge og herrenes Herre, damenes Dame. Han kommer til oss fra år 0 og han kommer til oss fra vår fremtid. La vår lovsang sprenge tidens grense. Adventus Domine – Herren kommer.